Oioioi!

Jeg tester som kjent ut dette med nettdating og er nå imponert av å ha fått mitt desidert første virkelig intelligente komplement: At det betyr "Vakker" er ikke det i så fall pleonasme?? :D

Mannen som fanget min interesse er i ferd med å knuse mine etablerte fordommer mot rare menn på internett. Ja, jeg vet at man kan være rar selv om man kan fremmedord, det er kanskje til og med en bekreftelse på at man er rar. Men ikke desto mindre ler jeg her jeg sitter og skriver.

Så i nettdatingens navn; hva gjør man videre nå? Jeg kan jo ikke spillereglene for dette! Pokker, hvor er boken Nettdating for Dummies når man trenger den? Jeg vet hva man gjør videre, man tar seg et glass vann og en sigarett før man pakker med seg denne kveldens god-bok og trasker til sengs. Dagen har vært altfor lang til at jeg kan klare å imponere fremmedord-mannen!

Bare veloppdragne piker skriver dagbok. De andre har ikke tid.

Ergo er jeg en veloppdragen pike;)
Dette er dagboken min, og jeg ler av det faktum at jeg etterstreber lesere av dagboken. I mine dagboks-skriblerier tidligere var det på alle mulige måter om å gjøre at den ikke ble lest av andre, mens jeg i dag koser meg når jeg ser at det er nye lesere innom. Likevel har jeg gjenopplivet mitt prosjekt med det fineste i livet. I alle perioder av livet mitt hvor ting kanskje ikke har vært helt i hundre har jeg skrevet i en rød fin bok. I denne boken skal man ved kveldens slutt skrive 3 ting man er glad for i løpet av dagen. Dette er en fin måte å få lagt seg til å sove med ett smil, for hver dag bør, må og skal inneholde hvert fall 3 ting man er glad for.
Kanskje det er denne boken som er årsaken til at jeg ser gleden i de små ting, kanskje boken har lært meg å glede meg over en god ost, en fin sang, et flott smil, et pent skjell, en morsom telefonsamtale og det faktum at gresset blir grønnere for hver dag som går.

• Jeg er glad for at jeg har evnen til å glede meg over de små ting.


• Jeg er glad for at solen skinner.


• Jeg er glad for at arbeidsdagen min i dag blir mer enn hektisk.

Se det, jeg kan finne 3 ting jeg er glad for selv om det bare er en time siden jeg våknet! Jeg drar til med et Jokke-sitat for å glede resten av magen: Sola skinner og jeg er så glaaa!

Sagt ord kommer aldri igjen

Jeg er en dame av mange ord. Jeg liker å leke med ord, både skriftlig og muntlig, og jeg liker effekten av ord. Jeg legger mye i andres ord, kanskje mer enn de aner, for jeg antar at deres ord betyr like mye som mine. Det er det visst ikke alltid de gjør...


Likeledes kan ett ord, eller en liten setning, bety så mye for meg. Det kan bety glede, det kan bety sorg, det kan bety en begynnelse eller det kan bety en avslutning. I dag fikk jeg en avsluttende setning. Jeg vet ikke om avsenderen mente det som en avsluttende setning, men det var det den ble. Jeg har ventet på avslutningen, for uten den har jeg hengt hvileløs i ingenmannsland. Jeg har nå returnert til virkeligheten og jeg ser tingene som de var og som de ble. Mitt liv vil ikke bli tommere av avslutningen, det vil bare bli annerledes. Hans liv vil også bli annerledes, og jeg håper den annerledesheten vil føre til noe bedre for ham. Noe mer varig og noe lykkeligere. Jeg håper han finner det han leter etter som han ikke fant hos meg.


Nå skal jeg ta på meg skoene og traske videre, i livet og i ordene...

Vel hjemme...

... og ferdig for dagen, usannsynlig lykkelig selv under rådende omstendigheter! Lykken er de små ting, tenker jeg, og beundrer min vakre nye blå Tivoliradio! Tivoliradioen er strategisk plassert på badet, for det er den radioen som brukes mest. I stuen befinner det seg en fin og koselig radio som jeg har fått hos min mor. På soverommet mitt bor slogradioen, som er flyttet fra badet for anledningen. Slogradioen har tidligere bodd på min fars bu, hvor den antagelig har samlet opp nok fiskeslog til å kunne brukes som agn for fiske etter hai. På gjesterommet står den billige reklameradioen min far donerte til meg i et anfall av gavmildhet når han oppdaget at jeg bodde uten tv i Bergen. I en eske på gjesterommet ligger en enda billigere radio som også er donert av min far.

Jeg innser at jeg har flere radioer enn jeg har rom i leiligheten og blir plutselig redd for at Kringkastingen vil kreve meg for lisenspenger selv om jeg ikke har tv... Jeg benytter meg nok mer av NRK enn de fleste som har tv... Hjelp! Kanskje jeg bare skal melde meg selv? Blir ikke det formildende omstendigheter? Nei, nå løper jeg på Slottsfjellet før skumle NRK-folkene ankommer for å skremme stakkars lille radio-glade meg!

Jeg savner den gamle jobben min...

... for på den gamle jobben var det kultur for overtid, service og det faktum at det er kundene som betaler lønna vår. Jeg arbeider nå på et sted hvor det er kultur for at jobb er jobb og fritid er fritid. De ser på eiendomsmegling som sitt arbeide og ikke som en livsstil. Jeg sitter alene på kontoret og jobber nå, mens jeg tidligere kunne sitte å jobbe sammen med en eller flere av mine kollegaer og hente take-away og le når det var noe som var vanskelig.

Nå kunne jeg sikkert satt meg hjemme og jobbet, men siden leiligheten er for tom nå for tiden tror jeg at jeg holder meg på kontoret isteden. Jeg må visst bare innse at jeg er en sosial-jobber og at jeg vantrives med å ha en 9-4 jobb like mye som jeg vantrives med å ha kollegaer som ser på det som en 9-4 jobb.

Alle, bortsett fra kundene, burde være glad for at det ikke er jeg som er sjef her på huset!

Mitt Finnmark

Idet jeg leser at veien til Hamningberg er åpnet kjenner jeg det stikker litt i savnet. Få steder er så vakre som Finnmark når våren hardnakket presser seg frem mellom vårstormer, 17.mai-hagl og iskalde spaserturer. Jeg vet at solen for hver dag som går minner mer om midnattsolen og at snart, ganske så snart, tilbringes sløve netter i det herlige lyset.

Bare noen dager før http://www.finnmarken.no/ kunne melde om åpen vei bestilte jeg meg en uke ferie, en uke ferie sørover. Jeg gleder meg til å kose meg på stranden, spise lunsj under parasolen, drikke sangria etter en bedre middag, og så videre, men det stikker litt at jeg reiser feil vei akkurat når Finnmark er på sitt desidert vakreste!

Se selv og sammenlign, hvor ville du reist?

Tiden strekker til for den som bruker den...

... sa Leonardo da Vinci og han har helt rett! Dette er mitt 26.april-forsett, altså mitt forsett for våren. I dag har jeg brukt tiden i godt selskap, med god mat og flottanes underholdning. Jeg er lykkelig:)

Min venninne sa det var gått kort tid, jeg syns det har gått lang tid, men sannheten er vel at det har gått akkurat lang nok tid til at jeg kjenner på lykken mellom tærne. Lykken er barfott i sanden, lykken er iskrem i solen og lykken er godt selskap.

Ta deg rolig tid til å være lykkelig. Tiden er ingen motorvei mellom vuggen og graven, men plass til å parkere i solen sa en annen klok mann og han har også helt rett!

Surrehodet

Jeg surrer i mine egne tanker. Jeg roter i mine egne refleksjoner. Jeg lager dumme unnskyldninger overfor meg selv. Så rart at man lager seg unnskyldninger for dumme handlinger overfor seg selv. Ja, jeg er litt rar, men derfra til å faktisk tro at den ene delen av hodet ikke forstår at unnskyldningen som den andre delen av hodet lagde er tull, er vel litt drøyt.

"Det gjør jo ingenting om du drar, for du er jo ikke så betatt."

"Neida, dette blir bare koselig."

"Du er jo ferdig med det nå, så da gjør det jo ingenting."

Dumme damen som hverken forstår eller ønsker sitt eget beste. Kuren for surrehoder er visst å sysselsette seg, derfor har jeg tett program denne vakre søndagen. Jeg skal til fine Oslo og briljere på Ullevål Stadion med mitt blå skjerf. Jeg skal spasere på t-banen og finne veien til den beste thai-restauranten på denne siden av jordkloden. Jeg skal marsjere til Aker Brygge og finne iskrem, for nå er det på tide at jeg igjen spiser iskrem! Når jeg så returnerer til Vestfold i min snertne rottebil skal jeg synge høyt og skjærende mens gassfoten får meg i godt humør igjen.

Jeg er så flink!

Nå spiser jeg til og med frokost! Riktig nok er det vel ikke, teknisk sett, frokost når det er 5 timer siden jeg stod opp. Jeg foreslår at man endrer det til at frokost er definert som et måltid man spiser før man går hjemmefra. I forbindelse med at jeg spiser frokost kan jeg informere om at knekkebrød som står sammen med karri i skapet vil smake karri. Så nå spiser jeg knekkebrød med gomme og karri. Det er litt rart, jeg er ikke sikker på om det egentlig er så veldig godt, men når jeg skylte ned med kaffe ble det en fin ettersmak.

Oppvakte lesere vil legge merke til at klokken er halv elleve og at jeg ikke har gått hjemmefra enda. Dette skyldes at jeg også i dag har en fridag, for jeg ser visst sliten ut... Jeg tror ikke det er pent å si til damer som nærmer seg 30 at de ser slitne ut. Det er som det er, man kan piken fra jobben, men man kan ikke ta jobben fra piken. Jeg blogger mens det eksterne skrivebordet ligger i bakgrunnen. Jeg svarte på mail klokken 05.30 i morgest og jeg akter å leie ut en leilighet fra min egen flotte sofa! Det er mulig sjefen mener jeg bør holde meg hjemme, men det kan da vel ikke gjøre noe at jeg jobber litt, så lenge jeg faktisk holder meg hjemme?

Kvelden skal tilbringes på gamle slagmarker, mens jeg får med meg årets nest viktigste begivenhet, nemlig revypremieren. Jeg hadde mareritt om dette i natt, men jeg tror ikke det blir så ille, antagelig blir det meget koselig. Selv i marerittet var den nyinnkjøpte kjolen fin, så da er i hvert fall det på stell! Undertøyet var forresten flottanes og jeg er utrolig fornøyd med min gjennomførte runde i går!

Favoritten sendt hjem før Ungkaren-finalen

Nå så dere sikkert overskriften og tenkte: Nei! Ikke enda en reality-blogg! Men det er det selvsagt ikke, for jeg har ikke tv. Jeg har likevel, til alt overmål, sett en episode av Ungkaren for en måneds tid siden hos en venninne, men det var jo ikke det som fikk meg til å velge overskriften fra VGs fabelaktige nyhetsoppdatering! Derimot kan jeg si at jeg føler meg litt som favoritten som ble sendt hjem før finalen. Arrogant nok innbilte jeg meg at jeg var favoritten, noe som senere viste seg å være feil-feil-feil! Men som damen sa i VGs fabelaktige artikkel; jeg trengte mer tid enn det de andre gjorde. Jepp, stemmer det, jeg kom nok til å både trenge mer tid og ikke minst ta mer tid. Derfor tror jeg vi begge skal være glad det gikk som det gikk.

La meg få applausen...

... for jeg klarte det umulige! Jeg klarte å motivere meg selv til å være inne på kjøpesenterhelvete lenge nok til å få kjøpt den forbaskade kjolen selv om solen skinte fra skyfri himmel, OG (på tide å bli imponert nå) sko, juggel samt sminke til den forbaskade kjolen! So far so good, tenkte jeg, åhh herregud, hva feiler det henne, tenkte de som så meg. Jeg hater fulle kjøpesentere og svette prøverom! Jeg finner aldri noe jeg liker og hvis jeg finner noe jeg liker ser det helt wææææ ut i det fæle lyset i prøverommet.

Siden jeg allerede var så svett som det var mulig å bli og så sur som jeg kan bli, tok jeg nevetak på motivasjonen og dro meg inn i en undertøysbutikk og klarte til og med å finne undertøy. Det skal jeg ha, når jeg først går på med dødsforakt gjør jeg det ordentlig, for med en pose full av pent undertøy kan jeg nå kose meg med at det er hvert fall ett år til jeg setter mine små ben i et slikt prøverom igjen.

På veien ut fra kjøpesenterhelvette med hele armen ned i vesken med det rare i for å finne en gudbenådet sigarett går jeg nesten på min egen personlige gærning. Det er mulig han er paranoid, schizofren, nevrotisk, etc, men ikke en gang han tørr å si noe når Pippi har vært på shopping i en time! Han rygget mens han ga meg det onde øyet, før han snudde på hælen og løp, antagelig i panikk, for mitt røyksugne, sure og svette øye var nok adskillig verre!

Dagen kan ikke bli annet enn bedre, for så snart jeg har fått spist noe, skal jeg dra av meg mine svette shoppingklær, iføre meg boksershorts og t-skjorte, og vaske leiligheten. Vel ferdig vasket skal jeg gjenopplive vaskepilsen og kose meg med det faktum at jeg overlevde shoppingen og faktisk kommer til å være akkurat passelig flørtefin i morgen kveld.

Alltid sier du: 'I morgen, ja, i morgen vil jeg leve!' Si meg, min venn, når kommer den dagen du snakker om?

Jeg lever hver dag, men likevel må gårsdagen kunne sies å være en av de bedre på lenge. Dagen forløp i sol, latter og kos. Etter noen timer på kontoret kan jeg glede meg over at Prinsesse SuperVero har laget en piknik for konger! Kokekunsten var upåklagelig, utsikten var fantastisk og selskapet var morsomt. Jeg ser frem til flere dager i min vakre hage på Slottsfjellet!

Etter en lang og fin stund i solen dro jeg til Damen med Vesken og også de timene forsvant i latteren. Dette etterfølges av middag på Brygga og en lang spasertur. Når solen gikk ned benket vi oss ned i godsofaen og jeg kan skryte på meg å ha fått med meg hele 2 tv-programmer. Nå er jeg godt berget for enda en måned i solen, for tv er stort sett oppskrytt, likevel kan jeg i dag faktisk delta i lunsjens Paradise Hotel-diskusjon.

Hvis noen var og spaserte i Tønsbergs gater sent i går kveld har de kanskje blitt skremt av en smilende dame i skinnjakke som raste avgårde på verdens kuleste sykkel, men de kan ta det helt med ro, for det var bare Pippi som gleder seg over sykkelens fortreffelighet og bjellens fantastiske funksjon.

A day off

Jeg tar meg en fridag! Jeg skal ha en dag midt i uken hvor jeg ikler meg sivilklær etter dusjen og trasker fornøyd ut til en dag med lunsj, sykling og kanskje til og med litt lesing. Riktignok må jeg en tur innom kontoret, men det føles slett ikke som jobb når jeg har på meg vanlige klær.

Jeg er overrasket over at jeg faktisk har lyst til å ta en fridag, men kjenner på pliktfølelsen i magen og vet at jeg ikke har blitt syk, jeg vil bare ha en kosedag. Oppskriften på en kosedag i mitt liv er som følger: et par timer på kontoret, etterfulgt av hjemmelaget pikniklunsj på Slottsfjellet med lattermild venninne, sykkeltur til annen venninne og spasertur hjem. Kvelden ligger for mine føtter og jeg sjonglerer mellom vasking av leilighet, bok-lusking på sofaen eller kanskje jeg til og med fatter mot og reiser og kjøper den kjolen jeg trenger til fredag.

Jeg har gruet i 2 uker nå for prøverom, fargerike kjoler og svette stressende timer i panisk leting etter en kjole som kler Pippi. Jeg liker ikke shopping, og hvis jeg på noen slags måte hadde sett at jeg kunne tatt meg råd til det ville jeg ansatt er personal shopper som kunne unnagjort de svettende timene og deretter brettet fine klær pent sammen i klesskapet mitt. Av og til får jeg ånden over meg og reiser ut og handler det jeg trenger. Jeg tror jeg har en max-grense på 5 butikker på en dag, og dersom det er mye mennesker på kjøpesenteret senkes denne grensen drastisk til 2 butikker. Men kjole skal det bli, for fredag nærmer seg med stormskritt. Jeg tenker meg om og innser at det er onsdag allerede. Hvor blir dagene av?

I selvransakelsens navn

Det har vært et tema i hodet den senere tiden at jeg kanskje er hakket for selvstendig. En god venninne fortalte om en av disse selvhjelpsbøkene hvor det faktisk er et kapittel om hvorfor selvstendige damer ikke får seg en mann. Jeg leser ikke selvhjelpsbøker, så jeg kan selvsagt ikke gå 100% god for at jeg gjengir et korrekt referat av kapittelet, men bær over med meg. Selvstendige damer får seg ikke en mann fordi menn trenger å føle seg nyttige, de trenger å føle at det er de som ordner opp og de har behov for å være sjefen.

Ja, jeg ser jo i aller høyeste grad at dersom dette stemmer kommer jeg til å være singel til evig tid og i en alder av 109 år bli spist av mine 35 katter, for jeg fikser mine egne problemer. Jeg monterer møbler så godt jeg kan, jeg skifter lyspærer, jeg bytter sikringer, jeg skrur opp røykvarslere og jeg tjener mine egne penger. Jeg liker å være sjefen i mitt liv og jeg har aldeles ingen planer om å lyse ut stillingen som daglig leder for Pippi på NAVs fremragende sider.

Jeg lurer på hvordan damene som evner å gi fra seg kontrollen er i hodet? Jeg lurer på om det er en befrielse å kunne lene seg tilbake å bare se på at ting faller på plass? Ting kan da umulig falle på plass helt som de hadde tenkt. Men det er kanskje ikke så nøye?

Jeg kunne kanskje også vært en slik dame. Men faktum er at det er jeg ikke, for de gangene jeg kunne trengt hjelp har det ikke vært noen der. Når jeg har hatt behov for at noen kom inn og tok litt styring, var det ingen der til å gjøre det. De få gangene jeg har holdt på å gi opp har det ikke vært noen der til å motivere, så dermed gjorde jeg det selv. Nød lærer naken kvinne å spinne pleide min farmor å si. Jeg tror vi modifiserer også dette uttrykket og får:

Nød lærer naken kvinne å spinne og når hun først har begynt er det vanskelig å stoppe snøballen.

One flew over the cuckoo's nest

Da var enda en dag i en eiendomsmeglers liv og levnet gjennomført og jeg kan glede meg med at min egen private galning er på frifot igjen. Jeg er sjokkert over myndighetenes behandling av denne saken og jeg forstår nå mer enn noen gang hvorfor vi leser om folk som har gått amok med kniv på torg og buss i avisene. Det å skaffe noen den hjelpen de trenger skal visst gjøres så vanskelig at det offentlige helst slipper å bruke penger på noe annet enn en kommunikasjonsrådgiver som i etterkant av katastrofen går ut i media og beklager.

Når et menneske er så til de grader paranoid og forvirret at selv en skarve eiendomsmegler forstår at mennesket trenger hjelp burde han vel vært tatt hånd om for en stund siden. Når nevnte eiendomsmegler ringer til politi, fastlege, psykisk helseteam og kommunelegen slår det meg at dette ikke er dialogen som skal være:
- God dag, det er Pippi Eiendomsmegler som ringer. Jeg vil gjerne ringe inn en bekymringsmelding på en person. Vi snakket sammen for 5 uker siden og nå har vi igjen hatt en episode.
- Ja, hvem gjelder det?
Pippi sier navnet hans, hvorpå sekretæren spør om det stemmer at det er Hans Hansen.
- Nei, som jeg sa, det er Ole Olesen.
- Åja, ja du skjønner vi har en del på listen.
- Ehh... Ja, i hvert fall så har han igjen vært her og opptrådt truende og jeg frykter for hans og andres sikkerhet.
- Ja, men han ble akkurat utskrevet og han er mye bedre.
- Nei, det er han ikke.
- Jo, det er han.
- Nei, det er han ikke.
- Joda.
- Javel. Har du noen kontaktperson andre steder jeg kan ringe?
- Kanskje du burde ringe politiet?
- Takk for hjelpen og ha en fortsatt flott kveld!

Så da er det på igjen med en hel dag med telefonsamtaler, uten at jeg egentlig kan se at jeg oppnår noe som helst. Men det er selvsagt mange fordeler med dette og jeg nevner i fleng:

• Timene går uten at jeg rekker å tenke på hverken meg selv eller privatlivet en eneste gang.
• Jeg slipper å gå tur alene.
• Jeg er i ferd med å bli en kløpper på å ringe inn bekymringsmeldinger.

Så hvis noen føler at de er i ferd med å klikke er det bare å si ifra! Pippi Eiendomsmegler tar saken!

Uvisshet er den mest pinefulle av alle påkjenninger...

...sa en annen smart mann en gang.

Men mens Norah Jones synger i bakgrunnen tenker jeg at man er vel egentlig aldri så usikker. Magen pleier som regel å gi deg en liten retningsveileder, slik at man i hvert fall vet til hvilken verdensdel ferden går. Hvis man da ikke vet, så er nok det fordi man har valgt å overse retningsveilederen. Jeg vet hva min magefølelse sier. Den sier at jeg må begynne å virke, at jeg må melde meg inn i samfunnet igjen og slutte med dette tullet. Den sier at jeg er nødt til å fungere på jobb, den sier at jeg er nødt til å smile og den sier at jeg er sterk nok til alt. Mens jeg nå sitter her og har en time på meg før jeg skal begynne å virke igjen skal jeg vise dere et lite gla`triks.

• Mens gresset gror, dør kua som ingen vil ha fordi de fikk melken gratis.


• Man skal ikke skue hunden på hårene som falt i fjor.


• Det er for sent å snyte seg når nesen er vekk, så den får bruke vettet den som har det.

Hjalp det? Ikke? Vel, det hjelper i hvert fall meg, for ingenting er som å lage tull av min fars etablerte sannheter. Til sist, siden det er tirsdag og det er viktig å trimme hjernen, får dere en ligning:

3 søvn + X kaffe = våken

Løs den og vinn en helaften sammen med fortryllende Pippi så snart hun begynner å virke!

Pippi er på fotballkamp

Jeg har vært på fotballkamp og jeg storkoste meg! For meg er fotballkamp sol, klapping, spenning og ikke minst vafler! Det er kos å sitte i solen i 2 timer med vaffel, kaffe og godt selskap. Ikke desto mindre innser jeg at mitt engasjement i fotballens verden er ikke på noen slags måte kan sammenlignes med en del andres. På radioen i dag hørte jeg at 42 casuals var arrestert i forbindelse med kampen mellom Brann og Vålerenga i går. De ble til og med arrestert før kampstart, slik at de ikke engang fikk med seg kampen. Hva i all verden er vitsen med å dra hele den lange veien over fjellet for å sitte på glattcella? Rare menneskene!

På kampen jeg var på glimret casualene (hmmm... det er vel ikke helt korrekt norsk, men...) med sitt fravær, likevel hørte man mye vræling fra tribunen. Jeg skal være med på at dommeren gikk glipp av et par ting som vi andre faktisk så, men jeg syns likevel det er utidig når ellers oppegående mennesker vræler skjellsord til et menneske som forsøker å gjøre jobben sin. Jeg er på fotballkamp, som i livet ellers, tilhenger av at man roser når det gjøres godt heller enn at det rises når det gjøres galt. Jeg er med andre ord gla`mongoen som smiler på kamp og som entusiastisk klapper mens jeg synger stua blå.

Apropos synging; det er mulig jeg havnet i lykken, det kan i hvert fall se sånn ut for øyeblikket. Sikker kan man jo selvsagt ikke være, men foreløpig ser jeg landingssonen og det ser bra ut. Jeg ber alle krysse fingrene for at det ikke skal komme en plutselig kastevind som skyver meg utenfor landingsfeltet. Midt mellom solen, kaffekoppen og smilet gleder jeg meg over at det er mandag og jeg ser frem til en fabelaktig dag på jobb! Jeg smiler også av at Queen`s ubermensch Freddie Mercery synger høyt og vakkert på radioen min mens jeg manner meg opp til å ta oppvasken som har stått i 5 dager. Nå skal det sies at siden dietten min i all hovedsak har bestått av kaffe og vann i denne tiden er det ikke en illeluktende oppvask, men det er så trasig å være fri for kaffekopper:)

Det store spranget

Jeg tok fart mens klumpen satt hardt magen. Jeg stoppet før avsats, men sprang tilbake og prøvde igjen. Nå er jeg i svevet og jeg lurer på hvor jeg lander. Jeg kan lande i lykken eller jeg kan havne tilbake i ulykken. Av og til må man tørre, man må tørre å ta stilling til noe, man må tørre å blottlegge seg selv. Jeg torde det og nå venter jeg på landingen...

Påsken bestående av alt

Det har vært en pussig påske bestående av alt. Jeg har vært rase-full, jeg har vært sunn og syklet, jeg har vært trass-gla og jeg har vært uendelig trist. Nå som påsken nærmer seg slutten gleder jeg meg til å begynne å jobbe igjen. Jeg er en av dem som ikke har godt av å ha ingenting å ta meg til og som behøver å sette fingrene i noe for å ikke bli gal.

Rare damen...

• Rare damen som syklet som om hun hadde tykje selv i hælene, men som likevel vet at hun ikke kan sykle fra seg selv.
• Rare damen som nesten angrep en stakkars hundeluftende mann på Slottsfjellet, idet han slapp hunden løs mot fine kattepusen som holdt henne med selskap.
• Rare damen som drikker kaffe selv om det var på det tørre at hun gikk hjem fordi hun var sulten.
• Rare damen som kan skrive linje opp og linje ned uten å egentlig si det hun vil si...

Vær ikke alene hvis du er trist, vær ikke trist hvis du er alene...

... sa en vis mann. Ikke desto mindre ser det ut til at jeg har gått på en aldri så liten vårdepresjon. Joda, damen som av ren og skjær stahet nekter å være trist og lei, har nå kapitulert og jeg er visst litt lessen. Så hva gjør man med det? I ærlighetens navn ligger jeg på sofaen og nekter å sosialisere meg. Her akter jeg å ligge resten av kvelden og jeg skal gjøre så lite som mulig. Mitt eneste mål for kvelden er å skifte på sengen slik at jeg kan våkne i et kaldt og godluktende rom tidlig i morgen. I følge yr.no er det sol mellom klokken 06.00 og 12.00 i morgen og dersom værgudene viser seg å være enig akter jeg å begi meg ut på en lang sykkeltur for å pleie mitt noe triste oppsyn.

Aaaaaahahaha!

Som tenkt, så gjort! Jeg kastet meg hodestups inn i nett-dating og jeg ler så jeg griner! Dette er hysterisk morsomt og jeg kan knapt vente med å fortelle om Pippis erfaringer med date-helvette.

Så utrolig rart å ha skrevet litt tøys på en nettside og så renner det inn all slags rare eposter. Jeg har adskillig bedre respons på nett-datingen enn jeg noen gang har hatt på bloggen. Jeg vurderer å gjenopplive min kontaktannonse (fra tidligere innlegg) for å se om den sporer like mye interesse!

Hurra for adspredelser i overskyet vær!

Atter en gang...

... har jeg kastet meg inn i dette med dating. Jeg ser jo det at overskriften er misvisende, for jeg har vel aldri vært på en ordentlig "søring"-date. En date der du ikke kjenner personen fra før, men hvor du har møtt ham et sted og deretter funnet ut at det hadde vært hyggelig å møte ham igjen. Så dette er vel en av mine spørsmål: hvor i all verden finner man disse man vil gå på date med? Jeg er oppvokst på et sted hvor dating er utelukket all den tid man kjenner absolutt alle fra barneben av og derfor vil det være særs unaturlig å dra på den lokale pub`en på date. Isteden treffes man på fest og så går det seg bare til, på en måte. Jeg flyttet fra øya i ishavet og gikk inn i et langt forhold og nå sitter jeg der som en tilårskommen dame som må lære seg dating altfor sent. Jeg er visst litt treg av meg, for det var akkurat slik når jeg begynte å sminke meg i en alder av 19. Jeg tuslet rundt med litt pussig oppsyn, siden jeg ikke hadde begått blunderne i en alder av 12, når vanlige damer tester ut dette med sminke.

Når man nå har funnet en mann man vil gå på date med, og man har etablert at han også vil gå på date, hvor går man, hva gjør man? Jeg er redd jeg trenger et lynkurs i dette, for her er jeg på utråkket mark. Hvordan går man frem? Kan jeg be noen ut, hvis jeg mot formodning finner ut hvor jeg finner noen? Jeg satt her en kveld og tenkte på mine venninner og hvordan de gjør det. Dette er jo damer som har vokst opp med date-kulturen og jeg skuler gjennom historiene jeg har blitt fortalt, for her å hente frem lure triks. Men det slår meg at det bare er en av mine venninner som aktivt raser rundt og dater, og jeg tror ikke jeg har hennes pågangsmot.

Men kanskje jeg burde melde meg på et kurs eller noe annet sosialt hvor jeg kan møte noen? Hvis jeg resonnerer meg frem til en eller annen egenskap jeg føler min tilkårede flørt burde ha, og så finner et kurs hvor dette fremgår. Men jeg har vel egentlig bare et krav til en flørt; han må få meg til å le! Hvor finner man stand-up komikere? Har de noe tilholdssted bortsett fra Latter? Kanskje de er som flyttsamene og følger samme trekkmønster år etter år og dersom jeg bare finner ett av deres tilholdsteder kan jeg følge dem rundt? Men dette er vel knappest noen god løsning, for jeg ser jo at dersom jeg konsekvent skal følge komikerne rundt blir jeg vel en groupie og det vil jeg jo ikke være. Jeg, rare damen, som etter mange år i utelivsbransjen lagde uttrykket "band-hore".

Jeg tror kanskje dette blir en føljetong; Pippi lærer seg å date! Dersom noen ønsker å lese føljetongen er jeg nok fullstendig avhengig av tips, for som kjent blir det ikke noen føljetong dersom man ikke har en suksessiv progresjon.

Påskens byvettregler del 1

*Ta rede på når polet stenger!*

Dersom du er i tvil legg turen innom heller før enn siden. Når man nå kunsumerte hele barskapet under helgens triste eskapader er det imparativt at man igjen får reetablert en fullverdig status slik at bylivet ikke vil få uhelbredelige skår i gleden.

Lykkesykkellykke!

Jeg har oppdaget hvorfor sykkelen ble oppfunnet! Eureka!!!

Det var meldt regn i dag, men siden det våte glimret med sitt fravær satte jeg meg på min formidable sykkel og satte kursen mot min gode kamerat Hallik-Olsen for å ta en kopp kaffe. Turen går over all forventning og min glede over sykkelen er stadig økende. Vel fremme hos Hallik-Olsen spør han om jeg har lyst på en øl, noe jeg selvsagt har, og jeg oppdager til min forbauselse at jaggu kan man ta seg en øl når man er på besøk så lenge det er Lykkesykkellykke som er transportmiddelet.

Nå skulle man antatt at hjemturen ble desto vanskeligere, men tvert i mot, 7 Jokke-sanger og litt regn senere sitter jeg i min egen stue og tar meg en seiersøl! Jeg forguder mitt nye transportmiddel som ikke bare er vakker, men som også innehar egenskaper som man lenge har etterspurt uten helt å vite det. (Les; muligheten til å ta seg en øl når man har lyst og ikke når det passer!)

Patetisk...

... er mitt nye kallenavn! Men nå er det slutt på tåpelighetene, for jeg har endelig blitt sint! Utrolig hvor godt det gjør å kjenne at det raser i magen! Jeg er sint og jeg ser frem til en påske hvor jeg skal rase alt bort! Etter en liten uke med sinne regner jeg med å være meg selv igjen!Jeg ser at jeg snakker med utropstegn og store bokstaver når jeg raser. Tegnsetting og formulering av setninger vil komme sterkt tilbake så snart jeg er blitt blid igjen! Jeg kjenner mange som sier at det ikke hjelper å bli sint, DE TAR FEIL! Jeg føler meg aldri så bra som etter at jeg har ristet litt i både meg selv og andre! Sinne er sunt!!!

FUCK OFF!!!

Vakre Tønsberg

Min vakre by som for hver dag nå tiner litt mer. Jeg har tilbragt ettermiddagen på Slottsfjellet i solen, med vinden ruskende i håret og boken oppslått. Det var riktignok litt kaldt, men på langt nær så kaldt som det er på mine mer hjemlige strøk på denne tiden av året! Jeg er glad i vinteren, men jeg elsker våren der man ser at sommer tar kverken på vinter!

Jeg kunne gått rundt som en levende reklameplakat (med lyd) for den vakre byen i Vestfold, men på samme tid ville jeg nok også reklamert for Finnmark, Kristiansund, Oslo og alle andre steder jeg har kjennskap til. For faktum er at jeg fortsatt har til gode å bo et sted jeg ikke forelsker meg i. Jeg har en evne til å se de vakre ting, og jeg må virkelig anstrenge meg for å holde fokus på negative ting når det viser seg å være nødvendig.

Dette gjelder nødvendigvis også resten av livet mitt og jeg må innrømme at jeg anstrenger meg for å holde fokus...

Jeg er rar!

Jeg har tenkt og snakket en del om det å være annerledes i det siste og konklusjonen er: jeg er rar! Jeg ser at mine resonnementer ikke henger sammen i andres øyne og jeg ser at de rynker på nesen, noe jeg for øvrig tar fart og driter i. Jeg aksepterer at jeg er annerledes, jeg aksepterer at mitt liv veves sammen av mine normer og regler, og ikke minst aksepterer jeg at det kanskje ikke er alt man kan si høyt når man er rar.

Jeg fant et sitat som gikk som følger: Nød kan gi en mann de merkeligste sengekamerater. Jeg lo så jeg nesten tisset på meg i det jeg ser for meg en god handfull menn som nikker anerkjennende. Til den siste som nå kan nikke anerkjennende vil jeg beklage og jeg ønsker deg lykke til i jakten på en som resonnerer som resten av flokken.

Selv skal jeg fortsette på min ferd og i dag går ferden langt om lenge innom en skobutikk for å smøre på meg smilet igjen.

Så hvor går veien videre?

Jeg tok en usving i går, en ganske stygg, krass og skummel usving. Nå må jeg finne veien videre. Jeg gjør som jeg alltid har gjort og vasker det bort, vekk med det gamle og bort med det triste for det kunne ikke endt annerledes...

Jeg gasser meg i visdomsordene: Det er for sent å snyte seg når nesen er vekk, man skal ikke gråte over spilt melk, hell i spill, uhell i kjærlighet, opp og hopp ut og gå. Men ingen virker...

Jeg skal lage mitt eget, snart, i mellomtiden tenker jeg på Shakespeare igjen og fyller timene med alt!

Hvor gleden lo, gråt sorgen dypest nede, og lett ble gleden sorg, og sorgen glede.

Det glade hjerte lever lengst.

Han var en mann, en mann i ett og alt, og aldri mer får jeg se hans like.

Helgen som kom før jeg ante

Det er helg igjen, hvor i all verden ble tirsdag og onsdag av??? Jeg skal tilbringe helgen på morsomt vis med Zulukongen og revy-moro på fredag etterfulgt av det jeg håper inneholder vasking av stakkars møkkete rottebilen, sykkel i solværet og ikke minst mer av fine Jan Mehlum-boken. I følge yr.no kan vi forvente oss sol her på solkysten og jeg akter å fremskaffe en gylden lød i ansiktet. Skjønt gylden og gylden, det blir vel mer rosa-rødt, men det er det vi finnmarkinger kaller for gylden i mangel på å oppnå ekte vare.

Våren er ankommet Villa Villakula, jeg har børstet støv av pikniksekken og jeg gleder meg til å utforske Vestfold på sykkel. Nå høres det ut som jeg er dronningen av spinning, noe jeg ikke på noen slags måte er. Derimot ser jeg for meg at jeg suser rundt som en slags kopi av Brelett-damen mens jeg smiler til forbipasserende som har valgt et annet transportmiddel.

Jeg nevnte tidligere at jeg ikke er noen stor planlegger, dette er fortsatt korrekt. Jeg er imidlertid flink til å se for meg hva som ikke skal skje. Derfor ser våren slik ut: Sykkel og sol, bading i sjøen, festival og øl, utevin i parken og for ikke å glemme; mange smil og mye latter!

I biter

Jeg var umotivert, følte meg sliten, oppgitt over verden og lei. Det viser seg at min far fortsatt er den eneste som evner å plukke opp bitene, pusle meg sammen og sette motivasjonen der den skal være. Min far, erobreren, som dro til isødet med en masse ingenting og en rød sofa. Han som i løpet av de siste 40 årene har motivert seg selv og skapt et liv for seg, min mor, min bror og meg. Han som de kalte Lykke-Per, men som de isteden burde kalt for Arbeidsomme-Per.

Så hva gjør han når han pusler meg sammen? Trøster han og sier fine ord for å smøre ego? Niks, han forteller om dagen sin og han spør om dagen min. Midt oppi fortellingen om dagen kjenner jeg at smilet sklir på plass og motivasjonen for de neste dagene blomstrer. Når verden går meg litt i mot står han ikke der med en armkrok, men derimot med en uhorvelig masse med visdomsord. Visdomsordene som har båret min familie hvert fall siden min farmors tid.

Man skal ikke gråte over spilt melk, sier han og jeg innser at han har helt rett. Det er for sent å snyte seg når nesa er vekk, sier han og jeg ler mens jeg tenker på fine ordtaket. Sett tæring etter næring, sier han og jeg smiler i finanskrisen. Gjør alt fullt og helt og ikke oppstykket og delt, sier han og jeg innser at propagandaen har, etter mange år, sklidd umerkelig inn i min personlighet. Til sist sier min far: den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han har fattet begge deler like dårlig. Dette er vel ordtaket som kjennetegner oss, far og datter, her vi ler i fortvilelsen og tidvis tar oss nær av skjemt.

Jeg er stolt av min far og alt han har oppnådd! Jeg er glad for at jeg ligner min far og jeg håper jeg har oppnådd like mye som ham idet jeg runder magiske 60. Jeg er også usigelig takknemlig for at han er der for å sette motivasjonen på plass og få smilet mitt tilbake.