Helikoptermannens tapre forsøk

Jeg traff en mann som trodde han kunne imponere med materielle ting. Han åpner en samtale med: jeg har vurdert å kjøpe meg helikopter. Ja vel, tenker jeg, som har vurdert å kjøpe meg en ny bukse. Han legger ut om huset hans som ligger ute for salg til 22 millioner. Ja jøss, huset var kjempefint og hadde en fabelaktig beliggenhet, men det var langt fra like koselig som min slitte leilighet i Villa Villakula som bare ligger 8 kvartaler fra landets vakreste hage.

Helikoptermannen må ha likt meg, for det har nå gått en uke med mange meldinger og mye mas. Han er i Tønsberg, møtes for kaffe, middag, sex, whatever!?! Jeg kan ikke fatte og forstå hva i all verden han har sett i meg, og jeg kan heller ikke fatte og forstå hva han skal med meg. Jeg var et par dager fristet til å møte ham bare for å se hva han faktisk trodde vi kunne ha til felles annet enn yrke. Det gikk over! Det gikk over i det jeg skjønner at jeg ikke vil gå på date, jeg har ikke lyst til å teste ut andre, jeg har ikke lyst til å flørte og jeg har i hvert fall ikke lyst til å møte en mann med mange dyre ting som ikke har evnet å få meg til å le en eneste gang på de 47 meldingene jeg har fått den siste uken.
Takk som byr, jeg tror jeg spyr!