Kontaktannonsen

Jeg skulle jo skrive en kontaktannonse! En heidundrende sak som skulle få all verdens spennende menn til å kikke etter meg med lengsel i blikket. Jeg trenger ikke en kontaktannonse lenger, for jeg har funnet noen som får meg til å skakkle når jeg er alvorlig, noen som får meg til å tenke når jeg er desorientert og som gjør meg glad langt innenfor navlen. Men siden jeg så inderlig gjerne vil skrive en kontaktannonse gjør jeg det likevel!

Little rude girl søker noen som holder ut med hennes luner. Som belønning for tapper innsats for fedrelandet og det store hvite huset kan man friste med turer i skog og mark (vil du være med så heng på), koselige rødvinsmiddager ( som avsluttes med krampefylla i det hun får tenning og reiser på første og beste brune pub) samt en livsfilosofi som innebærer at hun skal ha det gøy koste hva det koste vil! I tillegg kan man friste med 1 stk. gal svigermor, en veldig rar svigerfar og nok bagasje for selv den mest erfarne flyttemann.

Man ser for seg at den utkårede må ha et iboende ønske om å bli heltidspappa med alt dette måtte innebære av bleieskift, vræling, oppkast, samt strikt oppdragelse for Little rude girl skal bli tivolimamma når hun blir stor! Belønningen for dette blir selvsagt ingen sex, krangling og en god del såre følelser. Gratulerer, De har akkurat vunnet det store følelseslotteriet!

Fristende som dette sikkert høres ut må man likevel gjøre oppmerksom på et par grunnregler:

- hun er ytterst ustabil og det fører til at du hele tiden må være på tå hev for å sørge for å holde hennes interesse oppe dersom dette av en eller annen grunn ikke faller naturlig for deg!

- hun har tålmodigheten til en hare og sinnet til en pitbull, og hvis du pirker henne på nesen bør du trekke hånden til deg før den forsvinner i et rabies-inspirert angrep.

Man regner med at de aller fleste kamikaze-menn, ekstremsport-tullinger og fylliker vil respondere på annonsen og man vil derfor oppfordre til at også de med lav selvtillit og massivt hårtap gjør det. Sistnevnte vil selvsagt ikke bli tatt med i betraktningen, men derimot vil søknaden bli benyttet til allmenn forlystelse blant Little rude girls venner!

Pippi var ikke på jakt, men fant likevel Fittsniken

Skjønt, fant og fant, han har i grunnen vært der gjennom de siste 7-8 årene. Han sendte melding en søndag og lurte på om vi skulle ta en kaffe og det ville jeg jo selvsagt for Fittsniken er godt selskap og et oppkomme av gode historier. Etter 2 kanner kaffe bestemte vi oss for å gå på kino og se Den siste Revejakten. Som sagt så gjort, ned på kinoen å hente billetter for så å slå i hjel 2 timer med kvelds på McDonalds og en spasertur på Slottsfjellet. Praten fløt som vanlig godt og jeg merket at vi også snakket om litt alvorligere ting enn vi pleide. Fine turen på Slottsfjellet, hvor solen var på vei ned i sjøen… Jeg ser på solnedgangen og tenker: åhh… så romantisk. Så kikker jeg på Fittsniken og tenker mens jeg ler litt av meg selv: jaja, nært nok!

For fortsatt var vi bare gamle venner som gikk tur og skulle på kino sammen. Jeg vet ikke akkurat når det endret seg, men etter kinoen inviterte jeg ham med inn på en kopp kaffe. Vi ble sittende å snakke og tiden gikk. Kveld var gått over i natt og jeg spurte om han ville overnatte istedenfor å starte på den lange veien til Vivestad. (Dette er en annen del av historien som jeg sikkert kommer tilbake til.) Som sagt så gjort. Fittsniken løper i bilen og henter bag`en sin mens jeg rigger til gjesterommet.

Vi pusser tenner og sier god natt. Jeg kjekker meg som nysingel og slenger ut av meg kommentaren: Hvis du blir mørkeredd vet du hvor du finner meg! Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skulle med denne kommentaren, antagelig var det bare en tøysekommentar som falt ut som en følge av at jeg hadde hatt en fantastisk dag og var i et sprudlende humør.
Jeg ligger i sengen og tenker på hvor koselig vi har hatt det og gjenopplever samtaler i hodet idet det tikker inn en melding: Du, er det ikke litt rart at du ligger der og jeg ligger her?
Jeg svarer: Jo, kanskje, men hadde det ikke vært rarere om vi skulle ligget sammen?

Så husker jeg ikke helt hva dialogen var videre, for jeg antar at det kilte i magen. Han kom i hvert fall ruslende med dyna inn på mitt soverom og vi lå litt fnisende sammen, begge var vel spent, i hvert fall var jeg det. Litt rart å plutselig ha en naken mann i sengen når det ikke hadde falt meg inn i det hele tatt tidligere. Forresten tror jeg ikke han var naken, han hadde nok bokser på seg, for nakensovingen ble ikke vedtatt før senere.

Natten gikk over i dag mens vi kysset, snakket, pellet og fniste. Jeg er ganske sikker på at ikke noen av oss fikk mer enn 45 minutter søvn til sammen den natten og neste dag forsvant i et sus av fnising, gjesping og mange sommerfugler i magen.

Jeg er jo notorisk redd for disse onenightstand-frokostene. Denne gikk imidlertid over all forventing og også dette var koselig. Faktisk så koselig at jeg spiste frokost, noe jeg vanligvis ikke gjør, all den tid jeg går på kaffe og sigaretter frem til lunsj.

Jeg fortsetter å spise frokost med Fittsniken og vi fortsetter å møtes til mye morsomt. Jeg tenker på han når han ikke er der, og gleder meg til å se ham hele tiden! Dagene flyr i en sus av koselige frokostmøter, sex, radiosnakk, turer, kino og mange fine samtaler. Han viser seg å være mer reflektert enn jeg først trodde og mer spennende enn jeg noen gang hadde ant. I tillegg kunne vi skilte med turer i svømmehallen, eventyr på teknisk museum, nakensnakk i sofaen og koselige turer i dusjen for ikke å snakke om undetøysshopping, solarium og morsomme turer på Lauritz.

Nå skal det jo sies at det ikke var helt problemfritt. Jeg nevnte at han skulle til Vivestad og dit skulle han fordi han egentlig hadde flyttet inn hos eksen min i påvente av at skilsmissehuset hans skulle ha overtakelse og han kunne finne seg en leilighet. Ja, nettopp, hans eks, min eks og mye kaos. Men likevel midt opp i alt dette kaoset befant jeg meg i en av de lykkeligste tidene på det jeg kan huske...

Det som til syvende og sist ble et problem var at han var kommet lengre enn meg og at han kanskje har litt andre erfaringer enn meg, for der jeg ville holde på lekekameraten, og ikke noe mer, var han raskt på vei til et annet sted. Jeg fortsatte å kose meg, men den nagende tvilen ville ikke legge seg. Når han var sammen med meg var all tvil borte, men så snart jeg fikk være alene med tankene kjente jeg at jeg ble usikker. Gjentatte ganger bestemte jeg meg for å ikke bli mer følelsesmessig engasjert enn det jeg allerede var, men som alle vet: ikke engang Pippi, uansett hvor sta hun er, kan bestemme seg for noe sånt! Spiralen gled videre og jeg ble stadig mer gla i han. Dersom jeg ikke hadde kjent han fra før ville nok ikke dette ha vært et problem i det hele tatt for, som tidligere nevnt, jeg fløt rundt i en lykkerus av dimensjoner.
Imidlertid er historien slik at jeg kjenner ham og panikken for at han skulle kaste meg ut i en sår og engstelig tilværelse i det jeg tillot meg selv å falle ordentlig for ham, overskygget til slutt lykken som hadde omkranset meg. Jeg vil ikke leke mer med ham. Ikke for at jeg ikke liker ham, savner ham, tenker på han og er gla i ham, men fordi jeg passer på at jeg ikke må gå en ny runde med meg selv, hvor alt føles svart.