Reisen tilbake til sivilisasjonen

Jeg er på god vei hjem til det sentrale Østlandet og sitter på Vigra flyplass i Ålesund og nyter kaffen, så godt som det lar seg gjøre å nyte flyplasskaffe. Det virker som alle mine reiser er strabasiøse dagsmarsjer hvor man strever seg frem med minst to av de følgende transportmidler; bil, buss, fly, hurtigrute, tog og ferge. Dagens reise er langt fra de verste jeg har foretatt, da dagen startet fredelig i hengekøya med kofferten ferdigpakket og mange timer til avreise. Min far er så elskverdig at han bærer kofferten ned til bilen og så er det bare å legge i vei for her er det ferger som skal nås. Kjøreturen er fabelaktig og Nørdmøre viser seg fra sin beste side med godvær, lite trafikk og en ferge som ikke har kjørt idet vi entrer havna. Jeg klarer å vri en svele ut av nevene til en koselig fergemann og dagen er dermed berget!

Fergeturen er over og så er det bare en god times kjøring via 2 uferdige tunneler som gjenstår og jeg er ute i god tid før avgang. Flyturen kommer til å gå kjapt med under en times tid i luften. Deretter venter 2 timer i bil sammen med min gode Hallik-Olsen før jeg kan spasere inn i Villa Villakula. Som finnmarking er man vant til at det ikke bare er en flytur som skal unnagjøres, men derimot et aldri så lite triatlon med ymse transportmidler. Jeg ser imidlertid frem til å kaste beina opp på bordet, lene meg tilbake i godt selskap og spise en koselig middag, for borte er bra men hjemme er fortsatt best!

Det eneste lysthuset i mils omkrets

Etter en liten runde i dag er det godt å kunne trekke seg litt tilbake og nyte stillheten. Ja nettopp, selv jeg, pratemaja, vil av og til lene meg litt tilbake og ha det fredelig. I freden nytes ettertanken og det var akkurat det et slitent hode hadde bruk for.

Nå, tilbake til lysthuset: min onkel har lenge drømt om å bygge et lysthus på tomtens topp. Utsikten er spektakulær og området egner seg utvilsomt som lysthus-tomt. Ikke desto mindre tørr jeg påstå at dette er det eneste lysthuset i mils omkrets, i hvert fall så langt jeg kan se herfra. Som tenkt så gjort, min onkel gikk i gang med prosjektet. Trinn 1: skaff vinduer. Som møringer flest sitter kronestykkene langt inne, så dermed må man igangsette kreative baner for å få tak i disse. Løsningen ble å farte det sentrale Østlandet land og strand rundt for å plukke opp vinduer som ble donert bort mot henting. Jeg var på besøk hos ham når vinduene var vel hentet og stod på tilhenger og jeg tenkte at dette må vel bli det mest brokete lysthus sett på denne siden av New Dehli. I stand corrected, for lysthuset er flott! Riktignok er det ene vinduet mindre enn de andre, men plasseringen gjør at det ser ut som at det er meningen det skal være slik. Videre er innsiden av lysthuset ikke helt ferdigstilt, slik at man kan se at de forskjellige vinduene kanskje ikke helt kommer fra samme sted, da vi har karmer i lyseblått, gult, grønt og litt rødt. Men hvem ser vel på innsiden når utsikten er så flott? Utsiden er ferdigmalt (nesten) og det tar seg flott ut her det troner i skogen på Frei. Under lysthuset er det diverse snedige løsninger og barduneringer, men dette skal jeg ikke gå nærmere inn på all den tid jeg aldeles ikke er noen takstmann. (og takk for det!)

Å eldes med stil

Hytta ble innkjøpt når jeg var 12 år gammel og jeg hadde min første sommer her når jeg var 13. Som 13-åring, oppvokst på øya i ishavet, var jeg meget opptatt av trær og jeg adopterte et grantre som mitt eget. Grantreet rakk meg til rett over knærne og jeg hadde en slags håpløs drøm om at når treet var juletreklart skulle hele familien feire en fredfull jul her. Fredfulle julefeiringer er mangelvare i min familie og drømmen om julen på hytta skulle aldri bli realitet. Isteden ser jeg nå at treet mitt rekker godt over hyttetaket og jeg ler litt av meg selv og mine tåpelige drømmer. Treet mitt viser at jeg har blitt noe eldre jeg også og det står der som en slags bauta over min drøm. Jeg smiler av at jeg i løpet av årene som gikk satte opp pinner med rødt garn rundt det slik at det ikke skulle bli spist av gressklipperen. Jeg smiler av at det har blitt introdusert for 2 av mine tidligere menn. Jeg smiler av at treet er litt som meg der det står og er fin langt i fra, men dessverre langt i fra fint. Det er litt tustent i toppen og kanskje litt tjukt nedentil, men jeg er glad i treet mitt likevel.

Sightseeing for dummies

Jeg er alltid innom Vanndamman når jeg er i Kristiansund. Vanndamman er en grønn og våt oase midt i sentrum av Kristiansund hvor det bor ufattelige mengder av måker og duer, en god del titting, samt svaner, ender og påfugl. Til min fars store fortvilelse (møringen vrir seg i smerte) insisterer jeg på at det skal fores når vi er der og jeg gikk effektivt inn for å robbe fryserer for brød. Jeg storkoser meg idet fuglene svermer rundt meg og måkene angriper duene i et forsøk på å få alt brødet.

(Kjære Prinsesse SuperVero, du hadde hatet dette stedet og jeg lover på tro og ære at om vi noen gang reiser til Kristiansund skal du slippe sightseeing i Vanndamman!)

Litt bortenfor måkehelvette bor anda som ser ut som noen har kjørt over hodet på den og påfuglene. Måkene er litt engstelig for anda og jeg må ærlig innrømme at det er jeg også. I et øyeblikks overmot for noen år siden tenkte jeg at denne er så koselig at den kan spise av hånden. Det kunne den i aller høyeste grad, problemet var bare at den ikke bare spiste av hånden, men også forsøkte å spise hånden. Denne anden har næringsvett, for selv om den virkelig er stygg er det nok den som får mest mat av alle fuglene i dammen. Den har lært seg noe så morsomt som å puste som en bikkje mens den logrer med svansen og later som den tygger i luften. En entusiastisk liten kvakk-kvakk som jeg gjerne skulle pakket i kofferten og tatt med hjem.

Velkommen til paradis

Jeg er ankommet paradis, og paradis for meg er familiehytta i Kristiansund. Etter en flytur hvor jeg sovnet før flyvertene rakk å lukke døren og våknet midt i en fin drøm idet flyet landet med et brak. Litt forvirra, og fortsatt med stemningen av fin drøm i hodet, tusler jeg ut i solen på Ålesund flyplass. Dette er en typisk distriktsflyplass med typisk distrikts størrelse og idet jeg ser at minibanken er ute av drift antar jeg at taxi er eneste befordringsmiddel derifra som tar Visa. Men nei, for nå befinner man seg i de mer sympatiske strøk av landet og flybuss-sjåføren forbarmer seg over meg og sier at jeg bare skal klyve ombord og ikke si det til noen. Koselig tur Ålesund rundt, Ålesund minner forresten om Venezia og jeg vil reise til byen som turist, som ender på rutebilstasjonen. Vel fremme løper jeg med koffert, pc og kaffe avgårde for å finne Timesekspressen som skal frakte meg til mitt Kristiansund. Jeg finner enda en koselig buss-sjåfør som sier at jeg ikke rekker å løpe i minibanken, men at jeg bare skal stige ombord så finner vi nok en minibank senere på ruten. Det er deilig å befinne seg i de mer servicevennlige delene av landet!

Bussturen kan bare beskrives som vakker og selv om jeg hadde et solid underskudd på søvn lot det seg ikke gjøre å sove for utsikten kan bare beskrives som fantastisk! Jeg forguder Nordvestlandets høye fjell som stuper ned i fjorder og sjø. Det tar rett og slett pusten fra meg.

Ettermiddagen ble tilbragt i hengekøyen i undertøy, mens jeg slumret og ønsket meg en adskillig lengre ferie her. Jeg glemmer i blant hvor fin hytta er og hvor fredelig det er her, men så snart jeg klatrer opp kondisbakken og ser eiendommen kjenner jeg roen senke seg.

Jeg sov lenge og vel i min loppemarkedseng på mitt loppemarkedrom og våkner flere ganger til fuglekvitter. Jeg har for en gangs skyld ikke pakket bikini, da jeg tenkte jeg skulle kjøpe bikini her, så derfor tar jeg på meg undertøy og trasker ned og setter på kaffe. Morgenene her på hytta følger sitt kjente mønster og jeg spaserer derfor på toalettet etter at kaffen er igangsatt. Skjønt toialett og toalett, det er en dritar her, en hjemmesnekret utedo, hvorpå min onkel klasket inn et vindu siden han ikke gadd å snekre siste veggen. På hytta sitter jeg med døra åpen, røyker og fintenker mens jeg venter på å høre at kaffen koker.

Det er 5 mål tomt som omkranser hytta, hvorav 2 av dem er gjort om til plen og resten er naturtomt med ved, fjell, brønn og nå et flunkende nytt lysthus! Plenen er festlig for den er bygd opp i platåer. Når hytta ble innkjøpt bestod tomten av en ordentlig bakke, og kun bakke. Min far, kapteinen, har ved alle mulige anledninger iført seg en liten dongeriskjorts og fremstått som moldoksen. Han har gjennom 12 år forvandlet bakkelandskapet til 7 forskjellige platåer med fin plen og flotte solområder. Moldoksens redskaper er kun en spade, en trillebår, samt tidligere en bikkje som hjalp til å grave frem røtterne til de 317 trærne som bebodde bakkelandskapet. Vel ferdig med plenprosjektet har min far gått videre til andre gartnerjobber, noe som medfører at vi har en anseelig samling med innesperrede busker, trær og blomster på tomta. Rådyrene elsker min fars beplantning, men min far er ikke overbegeistret over å skulle fø opp hele Kristiansunds rådyrflokk, derfor er samtlige velsmakende busker inngjerdet med det som kjelleren kan by på av pinner, tau, hyssing, etc. Det ser noget spesielt ut, med minimumssikkerhetsfengsel for spesielle planter og trær i hele hagen.

Hytta bærer også preg av Pippis stuttføtter og jeg lo godt da jeg så klatretreet med innspikret trinn slik at små Pippier kunne få klatre i trær når hun befant seg på et sted hvor det faktisk var trær. Oppveksten på øya i ishavet medførte en iboende lengsel og tro på at treklatring var det morsomste som kunne bedrives av utendørs aktiviteter. I løpet av mine dager her skal jeg traske opp på trinnet, som jeg fortsatt trenger da mine bein ikke har vokst vesentlig de siste 10 årene, og se om verden fortsatt er fantastisk i toppen av et tre.

Mitt Finnmark

Idet jeg leser at veien til Hamningberg er åpnet kjenner jeg det stikker litt i savnet. Få steder er så vakre som Finnmark når våren hardnakket presser seg frem mellom vårstormer, 17.mai-hagl og iskalde spaserturer. Jeg vet at solen for hver dag som går minner mer om midnattsolen og at snart, ganske så snart, tilbringes sløve netter i det herlige lyset.

Bare noen dager før http://www.finnmarken.no/ kunne melde om åpen vei bestilte jeg meg en uke ferie, en uke ferie sørover. Jeg gleder meg til å kose meg på stranden, spise lunsj under parasolen, drikke sangria etter en bedre middag, og så videre, men det stikker litt at jeg reiser feil vei akkurat når Finnmark er på sitt desidert vakreste!

Se selv og sammenlign, hvor ville du reist?

Bare i Finnmark...

Jeg har drukket nesten en kanne kaffe her på morgenen og kommer på (idet hodet begynner å virke) at jeg har jo et morsomt innlegg liggende på vent! Det har ligget på vent en stund mens jeg har lett etter kabelen til kameraet mitt, for dette er selvsagt et dokumentert innlegg, må vite. Jeg finner ikke kabelen, og jeg tar det ikke så tungt, for jeg trenger vel like lite som VG å dokumentere mine påstander. On popular demand presenterer jeg (trommevirvel):

Bare i Finnmark!

...har nesten enhver husstand spark (eller sparkstøtting som jeg tror det heter på "søring".) Ikke desto mindre er det også bare i Finnmark hvor det er strødd så lite at jeg som 27-åring er redd for lårhalsen, men likevel akkurat nok til at det er umulig å sparke!

...passer de på at begge ambulansene er parkert beleilig foran en - 1 - port slik at når de skal ut er det førstemann til mølla som gjelder!

...leier man ikke inn vakt for å rydde festen for deltakere, men derimot isteden en mann som kommer og bæsjer seg ut...

...blir man sjekket opp med følgende linje: "Vi kan gå inn på soverommet der, æ trur det e ledig." Jeg avstod høflig all den tid jeg tror jeg er blitt for gammel til å leke meg i naborommet til festen...

...ordner man håret 5 ganger om dagen fordi man var dum nok til å stikke nesen (og panneluggen) utenfor døren. Jeg har hatt en slik fin halvveis Eli Hagen sveis i 3 uker nå.

...får man meldingen: "åja, så du skulle ha med deg mannfolk hjem i går?" på formiddagen etter en fest hvor man har flørtet litt. Problemet er at det bor aldeles for lite mennesker her og således er det vanskelig å komme unna at man kansje flørter med venner av venner av venner...

Norgesturneen

Døgnvill AS her, over!

Jeg er strandet på Rica Arctic Hotel på ferden tilbake til vakre Tønsberg! Det er alltid morsomt å fly i Finnmark i januar, og dette er historien bak mitt opphold på det utrolig 80-tallspregede Rica Arctic Hotell:

Klokken er 02.16 og døgnvill som jeg var etter altfor mange uker ferie fikk jeg ikke sove. Jeg skulle opp klokken 04.00 for å begynne på det som heretter kun skal betegnes som den uendelig lange reisen! Etter ca. 7 sanger med Tina Turner om kjærlighet og savn, 4 snork og en fis ringte vekkerklokka og det var bare å dra den nakne kalde rumpen ut av senga og inn i dusjen for nå var det alvor! På vei i dusjen registrerer jeg at radioen dundrer på full guffe mens min mor skriker noe om storm, dette overser jeg elegant av 2 grunner:

1. Jeg og min bror hadde beregnet uforskamma god tid og hadde ikke mindre enn 6 timer på oss for å forsere 25 kalde mil.

2. Jeg var morragretten!!!

Vel ute av dusjen pakket jeg siste rest av kofferten og rekker 2 sigaretter og en kopp kaffe mens jeg venter på min bror. Dagen startet bra og alt var vakkert! Dette skal imidlertid vise seg å være feil all den tid vi ikke får kjørt mer enn 1,5 mil før uværet stod som en vegg mot oss og stormen viste krefter jeg ikke hadde sett på hvert fall 10 år! Den neste milen brukte vi over en time på mens vi ler av radioen, for dette er dialogen som går på Nordnytt:

- Følgende veier er på grunn av uvær stengt i Finnmark:

Ev 69 Repvåg – NordkapptunnelenEv 6 Hatter, Skaidi – Olderfjord: Stengt på grunn av uvær.Ev 6 Sennalandet, Leirbotnvatn – Skaidi: Stengt på grunn av uvær. Ev 69 Hønsa – Repvåg: Stengt på grunn av uvær. Ev 69 Skipsfjordhøgda – Skarsvåg: Stengt på grunn av uvær. Rv 98 Ifjordfjellet: Stengt på grunn av uvær. Rv 882 Hasvik – Breivikbotn: Stengt på grunn av uvær. Rv 888 Bekkarfjord – Hopseidet: Stengt på grunn av uvær. Rv 888 Hopseidet – Mehamn: Kolonnekjøring på grunn av uvær. Rv 889 Snefjord – Havøysund: Stengt på grunn av uvær. Fv 156 Gjesvær: Stengt på grunn av uvær. Fv 241 Kifjord – Dyfjord: Kolonnekjøring på grunn av uvær. Rv 890 Kongsfjordfjellet: Stengt på grunn av uvær. Rv 891 Båtsfjordfjellet: Stengt på grunn av uvær. Fv 263 Mehamn – Gamvik: Kolonnekjøring på grunn av uvær. Fv 264 Hopseidet – Skjånes: Kolonnekjøring på grunn av uvær.

- Vi melder videre om at det ikke går fly fra hverken Vardø, Vadsø, Berlevåg, Båtsfjord, etc, etc, etc.

- Hurtigruten står værfast i Honningsvåg og vil ikke gå den fastsatte ruten rundt Øst-Finnmark, men går isteden sørover igjen onsdags ettermiddag.

- Skolen i Båtsfjord er stengt og folk anbefales å holde seg inne.

Vi fortsatte den strabasiøse ferden mens vi tenkte at hver meter vi legger bak oss er en meter nærmere flyet mitt hjem! I det vi kom til Skallelv må vi kapitulere og sitter bare å venter på at det skal bli litt sikt, noe sikt, om så bare en enslig brøytestikke som lurer seg frem i kovet. Den gang ei, for etter en times venting kommer følgende melding på radioen:

- Brøyta i Vardø har nå sluttet å gå og lensmann Stein Erik Johnsen anbefaler alle å holde seg innendørs.

Joda, gjerne det, men vi har vel ikke det helt store valget her. Jeg angrer bittert på at jeg har drukket 3 kopper kaffe i bilen mens jeg kikker ut og lurer på om det kanskje er litt le bak bilen. Min bror gir seg før meg og prøver å lufte luren før blæren sprekker. Han rekker det, men ser ut som den avskyelige snømann når han setter seg inn i bilen igjen og sta som jeg er bestemmer jeg meg for at viljen er sterkere enn blæra og at dette SKAL holde til man kommer seg innendørs! (Dersom det er noen doktore til stede som leser dette lurer jeg på følgende, så jeg vet det til en senere anledning: Hvor lang tid tar det fra man har konstatert at man er usannsynlig tissatrengt før blæra faktisk revner?)

Brøyta (Vadsø-brøyta) kommer! Oh, lykke over all lykke på vår jord!!!! Brøyta kjører selvsagt ikke den veien vi skal, men som de ukuelige optimistene vi er legger vi inn det sedvanlige 1.giret og satser på at veien ikke blåser igjen så alt for fort! Vi lusker oss frem i snekovet og ler av radioen som sier at det ikke er fremkommende mellom Vardø og Vadsø. Pyser, sier vi og ler. Men vi tar feil, igjen... For idet vi treffer the mother of all fokkskavler blir det stille i fjøset (eller bilen, som det heter når man kjører en kjemperød Hilux.) Bom fast!

Det er nå man plutselig er glad for at man er i Finnmark, for sjåføren av brøytebilen er bare 1 stk. Ring-en-venn unna! Jippi, han er på vei for å skrape oss ut av fokkskavlen! 40 minutter senere ankommer han og vi er igjen underveis! Mens vi nå lusker oss i støvet etter brøytebilen innser vi vår (og bilens) begrensning og bestemmer oss for at isteden for å kjøre til Kirkenes skal vi forsøke å komme oss opp til Vadsø Lufthavn og se om det lar seg gjøre å fly derfra til Kirkenes. Take-off tiden for flyet mitt fra Kirkenes til Oslo nærmer seg med stormskritt og nå er tiden inne for desperate measures!!!

Vel fremme på Vadsø Lufthavn får jeg faktisk en billett til Kirkenes. Morsomt nok en billett til flyet til Kirkenes som skulle gått for 2 timer siden. Min bror ser ut av vinduet og er skeptisk, meget skeptisk... Det er ikke jeg, for jeg vil HJEM!!!!! Etter en halvtimes venting annonserer Widerøedamen med skinntæve at nå skal flyet gå. Utenfor er været verre enn for 2 timer siden. Lurer på om ikke kanskje pilotene også vil HJEM?

I følge skinntæve-damen blåser det så fælt på rullebanen at vi må ha følge av hver vår Securitasmann når vi går til flyet. Jeg spaserer (marsjerer i motvind fra alle kanter) med min tildelte tøffing. Tatt i betraktning av at vi er 20 stykker som egentlig skal være med flyet ser det noe slunkent ut med de 4 som faktisk tørr å gå på. I løpet av den 10 minutter lange flyturen forstår jeg plutselig vitsen med setebeltene, for uten belte hadde jeg utvilsomt krympet 30 cm jeg ikke har råd til å krympe (les: hodet). Jeg forstår også vitsen med flytevestene for damen ved siden av meg spyr så mye at hadde flyturen vært 15 minutter lengre hadde vi trengt dem!

Idet mitt noe turbulente Widerøefly takser inn på flyplassen ser jeg at mitt Norwegianfly takser ut for å ta av... Faen i svarteste hælvette!!!! Her har jeg forsert selveste Kong Vinter og så mister jeg flyet mitt på noen usle minutter!

Så slik gikk det til at jeg nå sitter i Nord-Europas mest 80-tallsinspirerte hotel og kan glede meg over sennepsgrønt og gult sengeteppe, grønt veggtilvegg-teppe og rosa stoler. Det er vakkert! Men siden jeg i utgangspunktet er en positiv person har jeg følgende fine ting å si:

I baren har de både Jack Daniels og chilinøtter.

Ica er rett rundt hjørnet og jeg er sikker på at jeg der finner i hvert fall en sort import-øl.

Det er badekar på badet og jeg skal, etter nevnte tur på Ica, krølle meg opp i det mens jeg bruker uforskamma mengder varmt vann!

Nå skulle det vært flere bilder her, men siden jeg tydeligvis er i et U-land, er det umulig å få lastet de opp... Æ blir fette gal!!!

Reisebrev fra Pippi som nå er på ordentlig tur...

...og ikke bare på tur i hodet!

Jeg er på plass i Vardø, som for uinnvidde er den lille prikken øverst til høyre på værkartet. Øya består av 2 halvøyer som er forbundet med en veistrekning kalt Valen. På Valen står rådhuset vårt, og jeg er ganske sikker på at arkitekten bak dette var en 6-åring med legoklosser.

Man går fra den ene enden av øya til den andre på rundt en time, og dette kan faktisk være en ganske fin tur, hvor man kan se både gamle tørrfiskgjeller og nedlagte kaianlegg, samt selvsagt en koselig sentrumskjerne med diverse butikker og en kafè. I tillegg til det man rent fysisk kan se, kan Vardø også skilte med mørketid, nordlys samt virkelig vakre områder på fastlandet.

Vardø var for noen år tilbake i søkelyset idet forsvaret inngikk et samarbeid med det amerikanske forsvaret og de sammen satte opp radaren Globus 2. Jeg vet ikke annet om denne radaren enn det som det seriøse tidskriftet Østhavet http://www.osthavet.as/ klarer å fortelle, men er her kommer altså et lite sammendrag: radaren skal vokte på romavfall, noe den visstnok ikke gjør for da selve duken blåste av en høst pekte den mot Russland, i følge beboerne på den delen av øya som radaren står på er det stråling fra den som påvirker både husholdningsmaskiner og folk, i følge forsvarsjefen er dette bare tull, Østhavet følger den spennende thrilleren videre!

Kirken i Vardø ligger (naturlig nok) i Kirkebakken. Den ble bygget etter 2.verdenskrig siden tyskerne hadde bombet øya sønder og sammen. På selve øya var det lite som stod igjen etter krigen og det ble faktisk avholdt folkeavstemming på hvorvidt byen skulle bygges opp på fastlandet eller på øya. Folket ville at byen skulle gjenreises på fastlandet, men ikke desto mindre valgte politikerne å bygge opp på øya. Dette til tross for at det ikke ble bygget tunnel før i 1983.