Velkommen til paradis

Jeg er ankommet paradis, og paradis for meg er familiehytta i Kristiansund. Etter en flytur hvor jeg sovnet før flyvertene rakk å lukke døren og våknet midt i en fin drøm idet flyet landet med et brak. Litt forvirra, og fortsatt med stemningen av fin drøm i hodet, tusler jeg ut i solen på Ålesund flyplass. Dette er en typisk distriktsflyplass med typisk distrikts størrelse og idet jeg ser at minibanken er ute av drift antar jeg at taxi er eneste befordringsmiddel derifra som tar Visa. Men nei, for nå befinner man seg i de mer sympatiske strøk av landet og flybuss-sjåføren forbarmer seg over meg og sier at jeg bare skal klyve ombord og ikke si det til noen. Koselig tur Ålesund rundt, Ålesund minner forresten om Venezia og jeg vil reise til byen som turist, som ender på rutebilstasjonen. Vel fremme løper jeg med koffert, pc og kaffe avgårde for å finne Timesekspressen som skal frakte meg til mitt Kristiansund. Jeg finner enda en koselig buss-sjåfør som sier at jeg ikke rekker å løpe i minibanken, men at jeg bare skal stige ombord så finner vi nok en minibank senere på ruten. Det er deilig å befinne seg i de mer servicevennlige delene av landet!

Bussturen kan bare beskrives som vakker og selv om jeg hadde et solid underskudd på søvn lot det seg ikke gjøre å sove for utsikten kan bare beskrives som fantastisk! Jeg forguder Nordvestlandets høye fjell som stuper ned i fjorder og sjø. Det tar rett og slett pusten fra meg.

Ettermiddagen ble tilbragt i hengekøyen i undertøy, mens jeg slumret og ønsket meg en adskillig lengre ferie her. Jeg glemmer i blant hvor fin hytta er og hvor fredelig det er her, men så snart jeg klatrer opp kondisbakken og ser eiendommen kjenner jeg roen senke seg.

Jeg sov lenge og vel i min loppemarkedseng på mitt loppemarkedrom og våkner flere ganger til fuglekvitter. Jeg har for en gangs skyld ikke pakket bikini, da jeg tenkte jeg skulle kjøpe bikini her, så derfor tar jeg på meg undertøy og trasker ned og setter på kaffe. Morgenene her på hytta følger sitt kjente mønster og jeg spaserer derfor på toalettet etter at kaffen er igangsatt. Skjønt toialett og toalett, det er en dritar her, en hjemmesnekret utedo, hvorpå min onkel klasket inn et vindu siden han ikke gadd å snekre siste veggen. På hytta sitter jeg med døra åpen, røyker og fintenker mens jeg venter på å høre at kaffen koker.

Det er 5 mål tomt som omkranser hytta, hvorav 2 av dem er gjort om til plen og resten er naturtomt med ved, fjell, brønn og nå et flunkende nytt lysthus! Plenen er festlig for den er bygd opp i platåer. Når hytta ble innkjøpt bestod tomten av en ordentlig bakke, og kun bakke. Min far, kapteinen, har ved alle mulige anledninger iført seg en liten dongeriskjorts og fremstått som moldoksen. Han har gjennom 12 år forvandlet bakkelandskapet til 7 forskjellige platåer med fin plen og flotte solområder. Moldoksens redskaper er kun en spade, en trillebår, samt tidligere en bikkje som hjalp til å grave frem røtterne til de 317 trærne som bebodde bakkelandskapet. Vel ferdig med plenprosjektet har min far gått videre til andre gartnerjobber, noe som medfører at vi har en anseelig samling med innesperrede busker, trær og blomster på tomta. Rådyrene elsker min fars beplantning, men min far er ikke overbegeistret over å skulle fø opp hele Kristiansunds rådyrflokk, derfor er samtlige velsmakende busker inngjerdet med det som kjelleren kan by på av pinner, tau, hyssing, etc. Det ser noget spesielt ut, med minimumssikkerhetsfengsel for spesielle planter og trær i hele hagen.

Hytta bærer også preg av Pippis stuttføtter og jeg lo godt da jeg så klatretreet med innspikret trinn slik at små Pippier kunne få klatre i trær når hun befant seg på et sted hvor det faktisk var trær. Oppveksten på øya i ishavet medførte en iboende lengsel og tro på at treklatring var det morsomste som kunne bedrives av utendørs aktiviteter. I løpet av mine dager her skal jeg traske opp på trinnet, som jeg fortsatt trenger da mine bein ikke har vokst vesentlig de siste 10 årene, og se om verden fortsatt er fantastisk i toppen av et tre.