På kampen jeg var på glimret casualene (hmmm... det er vel ikke helt korrekt norsk, men...) med sitt fravær, likevel hørte man mye vræling fra tribunen. Jeg skal være med på at dommeren gikk glipp av et par ting som vi andre faktisk så, men jeg syns likevel det er utidig når ellers oppegående mennesker vræler skjellsord til et menneske som forsøker å gjøre jobben sin. Jeg er på fotballkamp, som i livet ellers, tilhenger av at man roser når det gjøres godt heller enn at det rises når det gjøres galt. Jeg er med andre ord gla`mongoen som smiler på kamp og som entusiastisk klapper mens jeg synger stua blå.
Apropos synging; det er mulig jeg havnet i lykken, det kan i hvert fall se sånn ut for øyeblikket. Sikker kan man jo selvsagt ikke være, men foreløpig ser jeg landingssonen og det ser bra ut. Jeg ber alle krysse fingrene for at det ikke skal komme en plutselig kastevind som skyver meg utenfor landingsfeltet. Midt mellom solen, kaffekoppen og smilet gleder jeg meg over at det er mandag og jeg ser frem til en fabelaktig dag på jobb! Jeg smiler også av at Queen`s ubermensch Freddie Mercery synger høyt og vakkert på radioen min mens jeg manner meg opp til å ta oppvasken som har stått i 5 dager. Nå skal det sies at siden dietten min i all hovedsak har bestått av kaffe og vann i denne tiden er det ikke en illeluktende oppvask, men det er så trasig å være fri for kaffekopper:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar