Jeg er rar!

Jeg har tenkt og snakket en del om det å være annerledes i det siste og konklusjonen er: jeg er rar! Jeg ser at mine resonnementer ikke henger sammen i andres øyne og jeg ser at de rynker på nesen, noe jeg for øvrig tar fart og driter i. Jeg aksepterer at jeg er annerledes, jeg aksepterer at mitt liv veves sammen av mine normer og regler, og ikke minst aksepterer jeg at det kanskje ikke er alt man kan si høyt når man er rar.

Jeg fant et sitat som gikk som følger: Nød kan gi en mann de merkeligste sengekamerater. Jeg lo så jeg nesten tisset på meg i det jeg ser for meg en god handfull menn som nikker anerkjennende. Til den siste som nå kan nikke anerkjennende vil jeg beklage og jeg ønsker deg lykke til i jakten på en som resonnerer som resten av flokken.

Selv skal jeg fortsette på min ferd og i dag går ferden langt om lenge innom en skobutikk for å smøre på meg smilet igjen.