I selvransakelsens navn

Det har vært et tema i hodet den senere tiden at jeg kanskje er hakket for selvstendig. En god venninne fortalte om en av disse selvhjelpsbøkene hvor det faktisk er et kapittel om hvorfor selvstendige damer ikke får seg en mann. Jeg leser ikke selvhjelpsbøker, så jeg kan selvsagt ikke gå 100% god for at jeg gjengir et korrekt referat av kapittelet, men bær over med meg. Selvstendige damer får seg ikke en mann fordi menn trenger å føle seg nyttige, de trenger å føle at det er de som ordner opp og de har behov for å være sjefen.

Ja, jeg ser jo i aller høyeste grad at dersom dette stemmer kommer jeg til å være singel til evig tid og i en alder av 109 år bli spist av mine 35 katter, for jeg fikser mine egne problemer. Jeg monterer møbler så godt jeg kan, jeg skifter lyspærer, jeg bytter sikringer, jeg skrur opp røykvarslere og jeg tjener mine egne penger. Jeg liker å være sjefen i mitt liv og jeg har aldeles ingen planer om å lyse ut stillingen som daglig leder for Pippi på NAVs fremragende sider.

Jeg lurer på hvordan damene som evner å gi fra seg kontrollen er i hodet? Jeg lurer på om det er en befrielse å kunne lene seg tilbake å bare se på at ting faller på plass? Ting kan da umulig falle på plass helt som de hadde tenkt. Men det er kanskje ikke så nøye?

Jeg kunne kanskje også vært en slik dame. Men faktum er at det er jeg ikke, for de gangene jeg kunne trengt hjelp har det ikke vært noen der. Når jeg har hatt behov for at noen kom inn og tok litt styring, var det ingen der til å gjøre det. De få gangene jeg har holdt på å gi opp har det ikke vært noen der til å motivere, så dermed gjorde jeg det selv. Nød lærer naken kvinne å spinne pleide min farmor å si. Jeg tror vi modifiserer også dette uttrykket og får:

Nød lærer naken kvinne å spinne og når hun først har begynt er det vanskelig å stoppe snøballen.