I biter

Jeg var umotivert, følte meg sliten, oppgitt over verden og lei. Det viser seg at min far fortsatt er den eneste som evner å plukke opp bitene, pusle meg sammen og sette motivasjonen der den skal være. Min far, erobreren, som dro til isødet med en masse ingenting og en rød sofa. Han som i løpet av de siste 40 årene har motivert seg selv og skapt et liv for seg, min mor, min bror og meg. Han som de kalte Lykke-Per, men som de isteden burde kalt for Arbeidsomme-Per.

Så hva gjør han når han pusler meg sammen? Trøster han og sier fine ord for å smøre ego? Niks, han forteller om dagen sin og han spør om dagen min. Midt oppi fortellingen om dagen kjenner jeg at smilet sklir på plass og motivasjonen for de neste dagene blomstrer. Når verden går meg litt i mot står han ikke der med en armkrok, men derimot med en uhorvelig masse med visdomsord. Visdomsordene som har båret min familie hvert fall siden min farmors tid.

Man skal ikke gråte over spilt melk, sier han og jeg innser at han har helt rett. Det er for sent å snyte seg når nesa er vekk, sier han og jeg ler mens jeg tenker på fine ordtaket. Sett tæring etter næring, sier han og jeg smiler i finanskrisen. Gjør alt fullt og helt og ikke oppstykket og delt, sier han og jeg innser at propagandaen har, etter mange år, sklidd umerkelig inn i min personlighet. Til sist sier min far: den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han har fattet begge deler like dårlig. Dette er vel ordtaket som kjennetegner oss, far og datter, her vi ler i fortvilelsen og tidvis tar oss nær av skjemt.

Jeg er stolt av min far og alt han har oppnådd! Jeg er glad for at jeg ligner min far og jeg håper jeg har oppnådd like mye som ham idet jeg runder magiske 60. Jeg er også usigelig takknemlig for at han er der for å sette motivasjonen på plass og få smilet mitt tilbake.