Pippi has left the building

Som tenkt så gjort!

Jeg har pakket ned ordene mine, og pakket de ut et annet sted. Dersom noen skulle ønske å følge ordene til deres nye bosted kan de sende meg en epost på badfjolla (at) hotmail.com, så skal vi se om ikke Pippis nye farvann avsløres.

Takk for følget og til lykke på reisen for meg!

På flyttefot

Jeg har de siste 2 månedene vært på flyttefot i hodet. Jeg har hatt lyst til å flytte bloggen og jeg har kikket på jobb både i Kristiansund og i Oslo. Ved nærmere ettertanke er det sikkert ikke noen dårlig ide, men jeg skal likevel ta sommeren her i vakre Vestfold før jeg eventuelt gjør alvor av mine ønsker om å flytte. Når det gjelder bloggen, og flyttingen av den, skyldes dette andre ting. Jeg har gjort det en rekke ganger, lagt ned en blogg og startet opp en ny. Utover den ganske verdensvev ligger det vel ikke mindre enn 5 rare pippi-blogger, hvor tanker, liv og levnet er gjennomgått i ord.

Grunnen til at jeg evakuerer disse bloggene er at jeg spaserer videre, et kapittel er over og en ny blogg illustrerer starten på et nytt. Nå vet jeg ikke helt om jeg vil kalle dette for et avsluttet kapittel, men det er definitivt avslutningen på noe i meg. Så nå sitter jeg her da og spekulerer på om det er på tide å ta ordene på nakken og evakuere igjen. Det er litt vemodig å ta livet av Pippi på Tur, men kanskje det må til? Kanskje starten på det nye kapittelet ikke kommer uten at jeg hjelper til... Jeg fintenker en stund til. Kanskje jeg bare er melodramatisk her på morgenen? Kanskje jeg endelig har funnet den bloggen jeg vil bo i til evig tid?

Været følger fortsatt humøret...

... og jeg er derfor usedvanlig glad for at jeg bor på Solkysten. I går "sprutregnet" det på alle mulige måter, men i dag titter solen frem og vekker meg på morgenkvisten. Dette blir en fin dag, jeg har bestemt at dette blir en fin dag og jeg gleder meg til å se hva den bringer.

En liten svipptur innom det eksterne skrivebordet midt i blogginnlegget forteller meg at dagen blir hektisk, lykke! Jeg har også, mellom gårsdagens regn og dagens sol, klart å komme meg så langt at jeg har avtalt en date på torsdag. Det kiler ørlite grann i magen, all den tid jeg aldri har bedrevet dette med dating. Men jeg får tenke som jeg tenkte om eksamen i hin hårde dager; får andre det til så klarer vel også jeg det.

Jeg skal fylle dagene mine med sol, fine øyeblikk og ikke så rent lite stahet, og så tenker jeg at Pippi er en gla-mongo igjen før vi vet ordet av det.

Da er det bare å ønske velkommen til det komplette vanvidd...

... for om man syns jeg er rar med innleggene som er publisert på bloggen er det absolutt ingenting mot de som ikke ble publisert! Her følger (antageligvis) en rask oppsummering:

• Tiden er lang for den som venter. Jepsipepsi, her er visst Pippi nedfor igjen. Dette innlegget er langt, kjedelig og jeg er veldig glad for at det aldri ble publisert. Fysj på seg som ikke smiler!
• Pakkingens mysterier: del 2. Mer pakkesutring, antar at jeg ble like lei av å skrive om det som dere er av å høre om det. Men her var det faktisk et relativt morsomt poeng med at jeg bedrev noe som minnet mer om evakuering enn pakking idet jeg reiste fra hotellet med champagne-boblene fortsatt inntakt i hodet og fylleangsten som et lite teppe over all normal oppførsel.
• Lurer. Dette er overskriften og jeg lurer på hva jeg lurte på. Dette kunne like godt vært et rasende festlig innlegg som et deppeinnlegg, antagelig er det like greit det gikk i kladd-boksen uansett.
• Polferden som nesten ble for mye selv for en erfaren polfarer. Dette er et morsomt innlegg waiting to be, men siden min venninne Frøken Hurramegrundt forteller denne historien bedre enn meg avventer vi dette innlegget til hun vil gjesteblogge her i Pippis univers. Det er det bare å begynne å glede seg!
• Eventyret. Et annerledes og litt fint innlegg som jeg har skarpe ambisjoner om å gjøre ferdig en gang.
• Mitt skip er lastet med... Nå skulle man trodd at dette var et morsomt innlegg om Pippis bokhyller eller annet interiørstæsj, men dette er faktisk enda ett furteinnlegg som jeg priser meg lykkelig for at aldri ble publisert. Det er godt det er et snev av internsensur på bloggen.
• Afrika, mitt Afrika... Innlegget som aldri ble noe ordning på, all den tid Afrika ble brått kanselert...
• Jeg, meg og mitt!!! Oioioi, her er det jammen en sinna liten Pippi på tur. Jeg er usedvanlig glad for at dette innlegget ikke slapp gjennom internkontrollen for her var det såpass mye stygt at jeg nesten ble redd her jeg sitter med te-koppen og er relativt smilende.
• Midnattskonsert. Dette innlegget forsvant, bokstavelig talt, i natten. Her la jeg ut om en fin tur i kirken for første gang på veldig mange år. Jeg fant aldri noen fin avslutning på det, antagelig fordi jeg ikke har vært flere ganger i kirken etter dette, så dermed forsvant også dette i kladdeboka.
• Er prinsippene tilbake? Hahahahaha! Jeg ler så jeg griner, for prinsippene var ikke tilbake da, og jeg kan vanskelig se for meg at de er tilbake nå. Rare damen

Det var det, de 200 innlegg med smått og stort! Okeida, jeg utelot et par kladd-innlegg som ikke engang jeg vil vedkjenne meg... ...for som jeg har sagt tidligere, dette er min blogg and I`ll cry if I want to, men det er likevel usedvanlig sjelden jeg gjør det i offentlighetens lys. Jeg vil gjerne oppfordre følgende gode bloggere til å følge samme konsept; Webtussa, Tante Grønn og Klatremus, for jeg er inderlig spent på hvilke skjeletter som ligger i deres skap. Dere 2 andre som følger med anonyme blogger, jeg vil gjerne lese deres skjeletter også, så sett i gang:)

Vi blogges, folkens:)

Ferdig for dagen

Ferdig pakket, ferdig vasket, ferdig gått, ferdig solt, ferdig jobbet og klar for sengen mens jeg smiler. Nå skal jeg drømme fine drømmer om dagens koseligste samtaleemne...

I morgen står jeg opp klokken 05.00, og jeg antar at smilet returnerer i 7-tiden.

Ahhh... Disse fridagene...

Jeg våknet av fuglekvitter og sovnet igjen, for å bli vekt av tekstmelding og stå opp. Det er en solid kontrast til gårsdagens oppvåkning, hvor jeg våknet av røykvarsleren som ulte. Forvirra og desorientert heiser jeg opp persiennen i en fei for å få ut røyken. Men det er ikke noe røyk! Desperat for å få slutt på ulingen tenker jeg at jeg kan slå den av, men jeg når ikke opp!!! Svarte!!! Så dermed ender det opp med at jeg står naken i senga og vifter med puta foran røykvarsleren, mens jeg banner som bare finnmarkinger kan. Idiotiske analfabet-varsler! Jeg aner fortsatt ikke hvorfor den gikk av, annet enn at det kanskje var for å avbryte den koselige drømmen jeg hadde.

Fridager er egentlig herrrlige dager, men som det rare mennesket jeg er føler jeg at jeg kanskje burde jobbet litt, kanskje jeg kunne gjort noe fornuftig isteden for å bruke hele dagen på sløving. Jeg kompromisser med meg selv, avtaler en visning i ettermiddag, og er dermed godt fornøyd med meg selv her jeg sitter og koser meg med kaffe. I går kveld ringte det en kunde på en leilighet klokken 23.20, og jeg lovte meg selv at han ikke skal få leie gjennom meg noensinne! Jeg ringer ikke en gang mine nærmeste venner etter 22.00 uten å ha forsikret meg om at de er våken først. Tulling!

Jeg skal gå tur i solen i dag, og så får vi se om dagens smil henger ved i kveld. Kvelden skal tilbringes med pakking, så det er ikke noen garanti for at jeg fortsatt smiler idet jeg kryper under dyna. Likevel tror jeg kanskje at dagen fortsatt er fin, da det igjen er sivilpakking som står på programmet, og følgende ting allerede er lagt frem; kast-opp telt, sovepose, 100 festivalpass og tamburin. Og før noen nå tror at det er et oppkast-telt som er pakket, det er ikke det, det er nemlig et vaske-ekte kaste i luften, så er det oppslått-telt.

Fornuften

Jeg sitter og gløtter på ordtak for å gjøre dagen litt bedre, dagens tema er fornuften.
Det finnes tilfeller hvor det å være fornuftig vil si å være feig.
Jepp, det gjør definitivt det, men kanskje det er greit å være feig av og til, så lenge man er klar over konsekvensene.
Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl. 11,
sa Henrik Ibsen og jeg ler her jeg sitter, for mannen som døde i 1906 har helt rett. Fremsynte, morsomme Ibsen!
Din fornuft er uten forstand før den har steget til ditt hjerte.
Oioioi, se denne traff akkurat der den skulle treffe, og jeg sluttet å le over Ibsens fremsynthet.
Midt i tristessen avslutter jeg med dette:
Fornuften omfatter både sannheter man forteller, og noen som man må fortie.
Og for de av dere som nå lurer på om Pippi er full, det er hun ikke! Hun er bare litt rar for tiden, og så snart hun er blitt frisk igjen kan man sikkert atter en gang glede seg over forståelige tanker.

Reisen tilbake til sivilisasjonen

Jeg er på god vei hjem til det sentrale Østlandet og sitter på Vigra flyplass i Ålesund og nyter kaffen, så godt som det lar seg gjøre å nyte flyplasskaffe. Det virker som alle mine reiser er strabasiøse dagsmarsjer hvor man strever seg frem med minst to av de følgende transportmidler; bil, buss, fly, hurtigrute, tog og ferge. Dagens reise er langt fra de verste jeg har foretatt, da dagen startet fredelig i hengekøya med kofferten ferdigpakket og mange timer til avreise. Min far er så elskverdig at han bærer kofferten ned til bilen og så er det bare å legge i vei for her er det ferger som skal nås. Kjøreturen er fabelaktig og Nørdmøre viser seg fra sin beste side med godvær, lite trafikk og en ferge som ikke har kjørt idet vi entrer havna. Jeg klarer å vri en svele ut av nevene til en koselig fergemann og dagen er dermed berget!

Fergeturen er over og så er det bare en god times kjøring via 2 uferdige tunneler som gjenstår og jeg er ute i god tid før avgang. Flyturen kommer til å gå kjapt med under en times tid i luften. Deretter venter 2 timer i bil sammen med min gode Hallik-Olsen før jeg kan spasere inn i Villa Villakula. Som finnmarking er man vant til at det ikke bare er en flytur som skal unnagjøres, men derimot et aldri så lite triatlon med ymse transportmidler. Jeg ser imidlertid frem til å kaste beina opp på bordet, lene meg tilbake i godt selskap og spise en koselig middag, for borte er bra men hjemme er fortsatt best!

I hodet...

... var det planlagt et laaangt innlegg om lysthusets fortreffeligheter, men etter et besøk hos min Onkel O og Tante M var det noe helt annet som stod mitt hjerte og mine bokstaver nærmest. De er det perfekte ektepar, da de etter mange års ekteskap fremstår som absolutt lykkelige. De er en av de få jeg har sett som fortsatt flørter, erter og koser med hverandre. De har små øyeblikk hvor det rundt ikke teller, hvor det bare er dem som tar spøken og de ler godmodig med hverandre. Jeg kommer aldri til å ta til takke med noe mindre enn dette. Jeg vil også ha en ektemann som fortsatt er forelsket etter så mange år sammen, som fortsatt smiler og ler med meg og som fortsatt ønsker å dele livet med meg.

Onkel O har nok vært nærmere 2 meter høy før han med alderdommen har krympet noe, mens Tante M var lav og har blitt enda mindre. Jeg har alltid sett på umake par og tenkt at det ser rart ut, men aldri med disse to, for de passer hverandre og er perfekte sammen. De har, sørgelig nok, aldri fått barn sammen. Jeg tror ikke de ser det som det helt store savnet nå lenger for de har hverandre og de har en solid skare familie som besøker dem så snart det er anledning. Det er utenkelig for meg å være i Kristiansund uten å legge turen innom og det kommer til å bli et stort savn når de en gang ikke er lenger.

Så nå kommer det, ønsket som sies i solnedgangen uten en flaske å gni på: jeg ønsker meg det som de har. Jeg ønsker meg en mann som setter pris på meg for meg og som ser meg for meg. Jeg ønsker å være for ham den som er der når han trenger det og jeg vil få ham til å le. Jeg ønsker meg smil, fortrolighet og gjensidig forståelse. Jepp, store krav for liten dame, men så er jeg vel kravstor da!

Det eneste lysthuset i mils omkrets

Etter en liten runde i dag er det godt å kunne trekke seg litt tilbake og nyte stillheten. Ja nettopp, selv jeg, pratemaja, vil av og til lene meg litt tilbake og ha det fredelig. I freden nytes ettertanken og det var akkurat det et slitent hode hadde bruk for.

Nå, tilbake til lysthuset: min onkel har lenge drømt om å bygge et lysthus på tomtens topp. Utsikten er spektakulær og området egner seg utvilsomt som lysthus-tomt. Ikke desto mindre tørr jeg påstå at dette er det eneste lysthuset i mils omkrets, i hvert fall så langt jeg kan se herfra. Som tenkt så gjort, min onkel gikk i gang med prosjektet. Trinn 1: skaff vinduer. Som møringer flest sitter kronestykkene langt inne, så dermed må man igangsette kreative baner for å få tak i disse. Løsningen ble å farte det sentrale Østlandet land og strand rundt for å plukke opp vinduer som ble donert bort mot henting. Jeg var på besøk hos ham når vinduene var vel hentet og stod på tilhenger og jeg tenkte at dette må vel bli det mest brokete lysthus sett på denne siden av New Dehli. I stand corrected, for lysthuset er flott! Riktignok er det ene vinduet mindre enn de andre, men plasseringen gjør at det ser ut som at det er meningen det skal være slik. Videre er innsiden av lysthuset ikke helt ferdigstilt, slik at man kan se at de forskjellige vinduene kanskje ikke helt kommer fra samme sted, da vi har karmer i lyseblått, gult, grønt og litt rødt. Men hvem ser vel på innsiden når utsikten er så flott? Utsiden er ferdigmalt (nesten) og det tar seg flott ut her det troner i skogen på Frei. Under lysthuset er det diverse snedige løsninger og barduneringer, men dette skal jeg ikke gå nærmere inn på all den tid jeg aldeles ikke er noen takstmann. (og takk for det!)

Å eldes med stil

Hytta ble innkjøpt når jeg var 12 år gammel og jeg hadde min første sommer her når jeg var 13. Som 13-åring, oppvokst på øya i ishavet, var jeg meget opptatt av trær og jeg adopterte et grantre som mitt eget. Grantreet rakk meg til rett over knærne og jeg hadde en slags håpløs drøm om at når treet var juletreklart skulle hele familien feire en fredfull jul her. Fredfulle julefeiringer er mangelvare i min familie og drømmen om julen på hytta skulle aldri bli realitet. Isteden ser jeg nå at treet mitt rekker godt over hyttetaket og jeg ler litt av meg selv og mine tåpelige drømmer. Treet mitt viser at jeg har blitt noe eldre jeg også og det står der som en slags bauta over min drøm. Jeg smiler av at jeg i løpet av årene som gikk satte opp pinner med rødt garn rundt det slik at det ikke skulle bli spist av gressklipperen. Jeg smiler av at det har blitt introdusert for 2 av mine tidligere menn. Jeg smiler av at treet er litt som meg der det står og er fin langt i fra, men dessverre langt i fra fint. Det er litt tustent i toppen og kanskje litt tjukt nedentil, men jeg er glad i treet mitt likevel.

Sightseeing for dummies

Jeg er alltid innom Vanndamman når jeg er i Kristiansund. Vanndamman er en grønn og våt oase midt i sentrum av Kristiansund hvor det bor ufattelige mengder av måker og duer, en god del titting, samt svaner, ender og påfugl. Til min fars store fortvilelse (møringen vrir seg i smerte) insisterer jeg på at det skal fores når vi er der og jeg gikk effektivt inn for å robbe fryserer for brød. Jeg storkoser meg idet fuglene svermer rundt meg og måkene angriper duene i et forsøk på å få alt brødet.

(Kjære Prinsesse SuperVero, du hadde hatet dette stedet og jeg lover på tro og ære at om vi noen gang reiser til Kristiansund skal du slippe sightseeing i Vanndamman!)

Litt bortenfor måkehelvette bor anda som ser ut som noen har kjørt over hodet på den og påfuglene. Måkene er litt engstelig for anda og jeg må ærlig innrømme at det er jeg også. I et øyeblikks overmot for noen år siden tenkte jeg at denne er så koselig at den kan spise av hånden. Det kunne den i aller høyeste grad, problemet var bare at den ikke bare spiste av hånden, men også forsøkte å spise hånden. Denne anden har næringsvett, for selv om den virkelig er stygg er det nok den som får mest mat av alle fuglene i dammen. Den har lært seg noe så morsomt som å puste som en bikkje mens den logrer med svansen og later som den tygger i luften. En entusiastisk liten kvakk-kvakk som jeg gjerne skulle pakket i kofferten og tatt med hjem.

Velkommen til paradis

Jeg er ankommet paradis, og paradis for meg er familiehytta i Kristiansund. Etter en flytur hvor jeg sovnet før flyvertene rakk å lukke døren og våknet midt i en fin drøm idet flyet landet med et brak. Litt forvirra, og fortsatt med stemningen av fin drøm i hodet, tusler jeg ut i solen på Ålesund flyplass. Dette er en typisk distriktsflyplass med typisk distrikts størrelse og idet jeg ser at minibanken er ute av drift antar jeg at taxi er eneste befordringsmiddel derifra som tar Visa. Men nei, for nå befinner man seg i de mer sympatiske strøk av landet og flybuss-sjåføren forbarmer seg over meg og sier at jeg bare skal klyve ombord og ikke si det til noen. Koselig tur Ålesund rundt, Ålesund minner forresten om Venezia og jeg vil reise til byen som turist, som ender på rutebilstasjonen. Vel fremme løper jeg med koffert, pc og kaffe avgårde for å finne Timesekspressen som skal frakte meg til mitt Kristiansund. Jeg finner enda en koselig buss-sjåfør som sier at jeg ikke rekker å løpe i minibanken, men at jeg bare skal stige ombord så finner vi nok en minibank senere på ruten. Det er deilig å befinne seg i de mer servicevennlige delene av landet!

Bussturen kan bare beskrives som vakker og selv om jeg hadde et solid underskudd på søvn lot det seg ikke gjøre å sove for utsikten kan bare beskrives som fantastisk! Jeg forguder Nordvestlandets høye fjell som stuper ned i fjorder og sjø. Det tar rett og slett pusten fra meg.

Ettermiddagen ble tilbragt i hengekøyen i undertøy, mens jeg slumret og ønsket meg en adskillig lengre ferie her. Jeg glemmer i blant hvor fin hytta er og hvor fredelig det er her, men så snart jeg klatrer opp kondisbakken og ser eiendommen kjenner jeg roen senke seg.

Jeg sov lenge og vel i min loppemarkedseng på mitt loppemarkedrom og våkner flere ganger til fuglekvitter. Jeg har for en gangs skyld ikke pakket bikini, da jeg tenkte jeg skulle kjøpe bikini her, så derfor tar jeg på meg undertøy og trasker ned og setter på kaffe. Morgenene her på hytta følger sitt kjente mønster og jeg spaserer derfor på toalettet etter at kaffen er igangsatt. Skjønt toialett og toalett, det er en dritar her, en hjemmesnekret utedo, hvorpå min onkel klasket inn et vindu siden han ikke gadd å snekre siste veggen. På hytta sitter jeg med døra åpen, røyker og fintenker mens jeg venter på å høre at kaffen koker.

Det er 5 mål tomt som omkranser hytta, hvorav 2 av dem er gjort om til plen og resten er naturtomt med ved, fjell, brønn og nå et flunkende nytt lysthus! Plenen er festlig for den er bygd opp i platåer. Når hytta ble innkjøpt bestod tomten av en ordentlig bakke, og kun bakke. Min far, kapteinen, har ved alle mulige anledninger iført seg en liten dongeriskjorts og fremstått som moldoksen. Han har gjennom 12 år forvandlet bakkelandskapet til 7 forskjellige platåer med fin plen og flotte solområder. Moldoksens redskaper er kun en spade, en trillebår, samt tidligere en bikkje som hjalp til å grave frem røtterne til de 317 trærne som bebodde bakkelandskapet. Vel ferdig med plenprosjektet har min far gått videre til andre gartnerjobber, noe som medfører at vi har en anseelig samling med innesperrede busker, trær og blomster på tomta. Rådyrene elsker min fars beplantning, men min far er ikke overbegeistret over å skulle fø opp hele Kristiansunds rådyrflokk, derfor er samtlige velsmakende busker inngjerdet med det som kjelleren kan by på av pinner, tau, hyssing, etc. Det ser noget spesielt ut, med minimumssikkerhetsfengsel for spesielle planter og trær i hele hagen.

Hytta bærer også preg av Pippis stuttføtter og jeg lo godt da jeg så klatretreet med innspikret trinn slik at små Pippier kunne få klatre i trær når hun befant seg på et sted hvor det faktisk var trær. Oppveksten på øya i ishavet medførte en iboende lengsel og tro på at treklatring var det morsomste som kunne bedrives av utendørs aktiviteter. I løpet av mine dager her skal jeg traske opp på trinnet, som jeg fortsatt trenger da mine bein ikke har vokst vesentlig de siste 10 årene, og se om verden fortsatt er fantastisk i toppen av et tre.

Helikoptermannens tapre forsøk

Jeg traff en mann som trodde han kunne imponere med materielle ting. Han åpner en samtale med: jeg har vurdert å kjøpe meg helikopter. Ja vel, tenker jeg, som har vurdert å kjøpe meg en ny bukse. Han legger ut om huset hans som ligger ute for salg til 22 millioner. Ja jøss, huset var kjempefint og hadde en fabelaktig beliggenhet, men det var langt fra like koselig som min slitte leilighet i Villa Villakula som bare ligger 8 kvartaler fra landets vakreste hage.

Helikoptermannen må ha likt meg, for det har nå gått en uke med mange meldinger og mye mas. Han er i Tønsberg, møtes for kaffe, middag, sex, whatever!?! Jeg kan ikke fatte og forstå hva i all verden han har sett i meg, og jeg kan heller ikke fatte og forstå hva han skal med meg. Jeg var et par dager fristet til å møte ham bare for å se hva han faktisk trodde vi kunne ha til felles annet enn yrke. Det gikk over! Det gikk over i det jeg skjønner at jeg ikke vil gå på date, jeg har ikke lyst til å teste ut andre, jeg har ikke lyst til å flørte og jeg har i hvert fall ikke lyst til å møte en mann med mange dyre ting som ikke har evnet å få meg til å le en eneste gang på de 47 meldingene jeg har fått den siste uken.
Takk som byr, jeg tror jeg spyr!

Pakke-pakke-pakke!!!

Alle månedens helger innebærer pakking! Men denne helgens pakking er adskillig mindre strabasiøs enn forrige helgs. Jeg skal på tur i sivil og kan dermed formålsløst slenge klær i kofferten, i tillegg til at jeg kom på den fantastiske plan å ta med den store kofferten selv om jeg bare skal bort i 4 dager slik at jeg slipper siling. Anything goes, tenker jeg idet jeg slenger i alle t-skjortene jeg liker fargen på. Jeg satser penger på at jeg kommer til å se ut som en ukoordinert punker idet jeg skal kle på meg klærne i kofferten, men hva gjør nå det når turens destinasjon er den vakre familiehytta på Mørekysten? Hei hvor det går, synger jeg høyt og skjærende i det jeg innser at jeg er ferdigpakket hvert øyeblikk (les kofferten er snart full) og siden jeg vasket leiligheten før pakking kan jeg se frem til en herrrlig kveld i godt selskap med god kaffe. Hohoho, sivilpakking er nesten (!) gøy! Så nå gjenstår det bare å finne en mann som vil være med å bære kofferten min opp den lange kondisbakken til hytta. Anyone...?

Livet i solen

Akkurat nå er det sol, masse sol, og jeg er så glad. Jeg er så glad i livet mitt, som består av en fantastisk morsom jobb, en utrolig koselig leilighet, mange vakre mennesker rundt meg i tillegg til at dagen i dag var fyllt med vakre øyeblikk.

Jeg er så takknemlig for evnen til å glede meg over de små ting. Vi snakket om det i dag, og jeg tenker, i det jeg sitter alene med tente lys og fredelig musikk, at dette er antagelig den av mine egenskaper som jeg er mest takknemlig for. Det å kunne glede seg vilt og uhemmet over de små (og store) ting her i livet gjør at man mange ganger i løpet av en dag kjenner gleden kile i magen og dette må vel være en av de beste følelsene i verden!

Snart, ganske så snart, håper jeg å kunne glede meg over en stor ting, men inntil videre tar jeg til takke med de små vakre øyeblikkene og holder dem kjærere enn noe annet.

Morgenrutiner

Jeg står opp av den varme sengen etter et par runder med slumring. Jeg trasker (nesten blind) inn på badet og skrur på radioen (dog ikke i dag, for da var den allerede på). Jeg varmer en trøtt skrott i dusjen mens jeg tenker på dagens avtaler og planer. Jeg kler på meg syngende (skjærende) og hører på at de lurer noen fem på. Jeg sitter og koser meg med kaffe mens jeg leser blogger, nettaviser og selvsagt runder Facebook for sladder. Jeg smiler av radiofrokosten på P4 og jeg koser meg med musikken de spiller.

Jeg tenkte på det i går, at jeg virkelig koser meg på morgenen og er litt redd for å skulle måtte dele morgenen med noen andre. Men tanken på å skulle dele morgenen med noen andre er ikke så skummel når jeg ser for meg at den andre er en person som også liker radio i dusjen, en som også liker å synge allsang, en som setter på kaffe og som er like fredelig anlagt som man skal være på morgenen. Kanskje man kan våkne til et smilende ansikt og på den måten få den beste starten på dagen som er mulig å oppdrive?

Helgens fornøyelser har lært meg at jeg faktisk er kresen, jeg er sær og jeg vet hva jeg vil ha. Tidligere har jeg vært damen som ble utrolig smigret hvis noen så mye som så i min retning. Jeg blir fortsatt smigret, men jeg krever nok mer enn et flatterende blikk for å bli sjarmert. Jeg liker meg selv best når jeg ler og jeg er redd jeg er blitt en gammel og sær dame som faktisk forventer at en mann får meg til å le. Jeg vil ha den mannen som kan få meg rolig når det trengs, den mannen som kan få meg til å le selv om jeg ikke er lattermild akkurat da, jeg vil ha den mannen som gir meg gåsehud ved berøringen, som tillater at hyperaktive Pippi får utløp for all sin energi når det trengs og jeg vil ha den mannen som koser kjærlig i natten.

Pippi har vært i krigen

I hvert fall føles det slik akkurat nå... Jeg merker at jeg har lært følgende gjennom denne helgen:

• Champagne og Jægermeister blir man ikke fyllesyk av. Ikke en gang om man drikker uante mengder.
• Jeg er ikke så veldig glad i å bli sjekket opp og masete mannfolk er det dummeste jeg vet om! Jeg oppdaget også at jeg aldri kommer til å bli imponert av hverken biler, penger eller deres planer om å kjøpe helikopter. Fjompenisser!
• Strømper har en levetid på ca 2,5 timer. Note to self: kjøp 5 pakker med strømper neste gang du skal ha en helaften i kjole!

Ikke desto mindre har det vært en morsom helg, og jeg har mange gode anekdoter å fortelle kjente og kjære i festlig lag!

Effektiv som få!

Jeg klarte det! Jeg har pakket en fin koffert, hvorpå jeg gikk gjennom hver dag og tenkte på hva jeg skulle ha på meg. To antrekk for hver dag, og jeg smiler av min velorganiserte koffert; Pippi er omsider blitt voksen!

Pakkingen, og resten av kaoset, så nok ikke like voksent ut, der jeg løp rundt i leiligheten i undertøy og strøk klær, sang høyt og skjærende, tørket bort det støvet jeg så og skiftet sengklær så selv den mest bevandrede stuepike hadde blitt imponert! Jeg innser nå, når jeg satt meg ned med en kopp kaffe, at jeg har glemt bikinien... Dette er en av mine rariteter (enda en, tenker nå den gemene hop) jeg MÅ ha med meg bikini. For tenk hvis det går an å bade dit jeg enn skal, tenk hvis det plutselig åpenbarer seg en mulighet til et bad! Jepsipepsi, bikinien havner i pc-veska og da regner jeg med at alt er på stell!

Så her sitter jeg da, hypet på kaffe og stress, og har 2 timer til jeg skal være noe sted... Jeg er velsignet med evnen til å (nesten) alltid være tidlig ute, så da er det enda godt jeg også er velsignet med evnen til å kunne kose meg med en bok i ventetiden. Jeg oppdager, i det jeg drikker min 12. kopp kaffe i dag, at jeg ennå ikke har inntatt frokost, så jeg antar at dette kan presses inn i mitt lille vakuum av tid nå.

Hei hvor det går når Pippi pakker!

Jeg er ikke noe flink til å pakke, og når jeg skal dra på en meglerkonferanse, og dermed er nødt til å kle meg pent, er det enda verre. Jeg sitter nå godt plantet på det eksterne skrivebordet med 6 kopper kaffe på plass i magen og sikkert 5 på vent på bordet, mens jeg delvis blogger, delvis svarer på telefoner, delvis leier ut og delvis sjekker ut nettaviser. Jeg er dronningen av uthaling og dette kommer til å ende som det pleier; med at jeg drar ut en passende / upassende mengde klær ut av klesskapet og stapper det ned i kofferten. Hvis lykken står meg bi vil det finnes klær som matcher i kofferten når jeg kommer frem, dersom ikke ender jeg opp som en rar blanding av punk og megler. Kanskje jeg for en gangs skyld skal være flink og faktisk pakke ordentlig? Neeeei, klarer ikke, for det kiler i magen av vakre smil og latter tidlig på morgenen. Jeg klarer knapt å konsentrere meg om jobben min, som jeg elsker, langt mindre om pakking, som jeg ikke kan fordra!

Jeg kikker på klokken for n`te gang og tenker at jeg har god tid. Jeg skal klare å pakke på en pertentlig måte. Jeg skal dra på kurs med min ordentlige kollega som har sorterte poser og tellekanter i håndvesken. Hun kommer til å få slag hvis hun ser kofferten min all den tid hun er redd vesken min. Huff og huff... Men så tenker jeg, hvis det nå er slik at håndvesker og kofferter representerer eierens hode og motsatt, så vil min koffert være et eneste stort smil og jeg ser for meg at det nesten lyser idet man åpner den. Det kunne vært verre, for det kunne regnet idet jeg åpnet den...

Ida Marie vræler i sangen Flink: Du må legge en plan!!! Ja, jeg skal legge en plan: jeg skal nå dra meg bort fra pc`en og dra klær ut klesskapet, jeg skal prøve klær før jeg pakker dem pent ned i kofferten, vel ferdig med dette prosjektet skal jeg vaske leiligheten og legge på nytt sengetøy for konfirmasjonsgjestene, før jeg løper i dusjen og sjainer meg for Get-together i kveld! Dette er den nye planen! Mens jeg gjør alt dette skal jeg høre på sanger som minner om deg og synge høyt og skjærende med mens jeg tenker på smil, smilerynker, latter, morsomme historier og alt annet som får meg til å smile mitt bredeste smil! Jeg er så glaaaaaaaaaaaa!

Et lite ord til den som er din make, får du i glansen av et smil tilbake.

Jeg savner smil
Jeg savner ord
Jeg savner kos
Jeg savner latter
Men mest av alt savner jeg øynene som ser smilende ut, alltid.

Det kribler i magen av smil
Det kribler i magen av usagte ord
Det kribler i magen av kos som gis
Det kribler i magen av latter som deles
Men mest av alt kribler det i magen av de smilende øyne, alltid.

Jeg håper smilet blir for meg
Jeg håper ordene sies til meg
Jeg håper kosen blir til kos av meg
Jeg håper latteren skal deles med meg
Men mest av alt håper jeg de smilende øyne ser på meg, alltid.

"Det finnes ingen større kjærlighet...

... enn den kjærligheten som holder fast, selv når det ikke ser ut som om det er noe å holde fast ved."

Jeg, sitatdronningen, har bestemt meg, jeg har bestemt meg for at jeg skal være lykkelig. Jeg fant ut hva som var kilden til lykke for meg og jeg nekter å la lykken dra. Jeg har et relativt langt perspektiv på prosjektet, og kanskje det er nettopp det som vil utgjøre hele forskjellen.

Tålmodighet er kunsten å håpe.

Sangen som traff meg i hjertet

"Run Away"

"Looks like I've lost my will to carry on, my friend" she said

And you can hear it in my whispered cries for love

I need your blissful touch to carry me away again

So can we roll tonight, roll through your desert, can we start over and just...

Run away, run away tonight

It aint no victory, but I don't care,

I don't care if its wrong or right

We can just run away, run away tonight

It aint no victory but I don't care, I don't care if its wrong or right

"Looks like I've lost my will to carry on, my friend" she said

I'm like a posse that's been ridin' for days

I've got the scars to prove that love has had its day and it's way with me

So can we roll tonight, roll through your desert, can we start over and just...

Run away, run away tonight

It aint no victory but I don't care,

I don't care if its wrong or right

We can just run away, run away tonight

It aint no victory but I don't care,

I don't care if its wrong or right

This ain't no night to be on your own

You've got to know where you're coming from

To know just where you're goin', lord

You've got to know where you're coming from

This ain't no night to be on your own

Run away, run away tonight

It aint no victory but I don't care,

I don't care if its wrong or right

We can just run away, run away tonight

It aint no victory but I don't care

I don't care

I don't care

I don't care

I don't care

Run away

Run away

Run away

Live (Birds of Prey)

Hohoho, I`m RICH!

Jeg klikket innom Tjen penger-folderen på bloggen min og jeg er så stolt! Jeg har nå tjent hele 0,6 dollar! I`m rich!!! What to do with all this money?!? I følge dn.no er kursen 6,541 og jeg regner enkelt ut at jeg har tjent hele 3,93 kroner på reklame!

Jeg siterer BareNaked Ladies og sier:

If I had a million dollars Well, I'd buy you a monkey

Men siden jeg bare har 0,6 dollar får jeg vel ikke kjøpt stort annet enn kanskje en liten pakke ketsjup, og jeg som ikke engang liker ketsjup!

Mai er en fin måned

Jeg gleder meg over at vi allerede er ankommet mai måned, den vakreste av alle måneder, både her på Solkysten og i Finnmark. Jeg våknet klokken 5 i natt og vurderte å stå opp, men hva i all verden skal man foreta seg så tidlig på morgenen alene? Derfor snudde jeg meg rundt, satte på radioen og slumret helt til 7. Morgenen er tilbrakt på det eksterne skrivebordet hvor jeg fikk unna all jobb som kunne gjøres uten å måtte ringe noen, da det slo meg at kundene sikkert ikke ble overbegeistret hvis eiendomsmegleren deres ringte klokken 7 på en fridag. Nå er det sikkert mange som får frysninger langt inn i den fagforenske ryggraden, men så lenge jeg ikke insisterer på å holde kontoret åpent på 1.mai er det vel greit. Dessuten er eiendomsmeglere parasitter, og ikke arbeidere, dermed føler jeg at jeg har mitt på det tørre;)

Jeg ler for meg selv over kaffekoppen mens jeg ser for meg eiendomsmeglere gå i 1.mai tog med følgende paroler:

• Vi vil ned til 50 timers arbeidsuke!


• Nei til sure kunder som ringer på kveldstid!


• Gjør jobben sjæl hvis du ikke liker oss!

Hahahaha! Det er antagelig like greit at morgenkosen tilbringes alene, for det slår meg at min morgenlige humoristiske sans kanskje ikke appellerer til andre.