I hodet...

... var det planlagt et laaangt innlegg om lysthusets fortreffeligheter, men etter et besøk hos min Onkel O og Tante M var det noe helt annet som stod mitt hjerte og mine bokstaver nærmest. De er det perfekte ektepar, da de etter mange års ekteskap fremstår som absolutt lykkelige. De er en av de få jeg har sett som fortsatt flørter, erter og koser med hverandre. De har små øyeblikk hvor det rundt ikke teller, hvor det bare er dem som tar spøken og de ler godmodig med hverandre. Jeg kommer aldri til å ta til takke med noe mindre enn dette. Jeg vil også ha en ektemann som fortsatt er forelsket etter så mange år sammen, som fortsatt smiler og ler med meg og som fortsatt ønsker å dele livet med meg.

Onkel O har nok vært nærmere 2 meter høy før han med alderdommen har krympet noe, mens Tante M var lav og har blitt enda mindre. Jeg har alltid sett på umake par og tenkt at det ser rart ut, men aldri med disse to, for de passer hverandre og er perfekte sammen. De har, sørgelig nok, aldri fått barn sammen. Jeg tror ikke de ser det som det helt store savnet nå lenger for de har hverandre og de har en solid skare familie som besøker dem så snart det er anledning. Det er utenkelig for meg å være i Kristiansund uten å legge turen innom og det kommer til å bli et stort savn når de en gang ikke er lenger.

Så nå kommer det, ønsket som sies i solnedgangen uten en flaske å gni på: jeg ønsker meg det som de har. Jeg ønsker meg en mann som setter pris på meg for meg og som ser meg for meg. Jeg ønsker å være for ham den som er der når han trenger det og jeg vil få ham til å le. Jeg ønsker meg smil, fortrolighet og gjensidig forståelse. Jepp, store krav for liten dame, men så er jeg vel kravstor da!