La meg få applausen...

... for jeg klarte det umulige! Jeg klarte å motivere meg selv til å være inne på kjøpesenterhelvete lenge nok til å få kjøpt den forbaskade kjolen selv om solen skinte fra skyfri himmel, OG (på tide å bli imponert nå) sko, juggel samt sminke til den forbaskade kjolen! So far so good, tenkte jeg, åhh herregud, hva feiler det henne, tenkte de som så meg. Jeg hater fulle kjøpesentere og svette prøverom! Jeg finner aldri noe jeg liker og hvis jeg finner noe jeg liker ser det helt wææææ ut i det fæle lyset i prøverommet.

Siden jeg allerede var så svett som det var mulig å bli og så sur som jeg kan bli, tok jeg nevetak på motivasjonen og dro meg inn i en undertøysbutikk og klarte til og med å finne undertøy. Det skal jeg ha, når jeg først går på med dødsforakt gjør jeg det ordentlig, for med en pose full av pent undertøy kan jeg nå kose meg med at det er hvert fall ett år til jeg setter mine små ben i et slikt prøverom igjen.

På veien ut fra kjøpesenterhelvette med hele armen ned i vesken med det rare i for å finne en gudbenådet sigarett går jeg nesten på min egen personlige gærning. Det er mulig han er paranoid, schizofren, nevrotisk, etc, men ikke en gang han tørr å si noe når Pippi har vært på shopping i en time! Han rygget mens han ga meg det onde øyet, før han snudde på hælen og løp, antagelig i panikk, for mitt røyksugne, sure og svette øye var nok adskillig verre!

Dagen kan ikke bli annet enn bedre, for så snart jeg har fått spist noe, skal jeg dra av meg mine svette shoppingklær, iføre meg boksershorts og t-skjorte, og vaske leiligheten. Vel ferdig vasket skal jeg gjenopplive vaskepilsen og kose meg med det faktum at jeg overlevde shoppingen og faktisk kommer til å være akkurat passelig flørtefin i morgen kveld.

Alltid sier du: 'I morgen, ja, i morgen vil jeg leve!' Si meg, min venn, når kommer den dagen du snakker om?

Jeg lever hver dag, men likevel må gårsdagen kunne sies å være en av de bedre på lenge. Dagen forløp i sol, latter og kos. Etter noen timer på kontoret kan jeg glede meg over at Prinsesse SuperVero har laget en piknik for konger! Kokekunsten var upåklagelig, utsikten var fantastisk og selskapet var morsomt. Jeg ser frem til flere dager i min vakre hage på Slottsfjellet!

Etter en lang og fin stund i solen dro jeg til Damen med Vesken og også de timene forsvant i latteren. Dette etterfølges av middag på Brygga og en lang spasertur. Når solen gikk ned benket vi oss ned i godsofaen og jeg kan skryte på meg å ha fått med meg hele 2 tv-programmer. Nå er jeg godt berget for enda en måned i solen, for tv er stort sett oppskrytt, likevel kan jeg i dag faktisk delta i lunsjens Paradise Hotel-diskusjon.

Hvis noen var og spaserte i Tønsbergs gater sent i går kveld har de kanskje blitt skremt av en smilende dame i skinnjakke som raste avgårde på verdens kuleste sykkel, men de kan ta det helt med ro, for det var bare Pippi som gleder seg over sykkelens fortreffelighet og bjellens fantastiske funksjon.

A day off

Jeg tar meg en fridag! Jeg skal ha en dag midt i uken hvor jeg ikler meg sivilklær etter dusjen og trasker fornøyd ut til en dag med lunsj, sykling og kanskje til og med litt lesing. Riktignok må jeg en tur innom kontoret, men det føles slett ikke som jobb når jeg har på meg vanlige klær.

Jeg er overrasket over at jeg faktisk har lyst til å ta en fridag, men kjenner på pliktfølelsen i magen og vet at jeg ikke har blitt syk, jeg vil bare ha en kosedag. Oppskriften på en kosedag i mitt liv er som følger: et par timer på kontoret, etterfulgt av hjemmelaget pikniklunsj på Slottsfjellet med lattermild venninne, sykkeltur til annen venninne og spasertur hjem. Kvelden ligger for mine føtter og jeg sjonglerer mellom vasking av leilighet, bok-lusking på sofaen eller kanskje jeg til og med fatter mot og reiser og kjøper den kjolen jeg trenger til fredag.

Jeg har gruet i 2 uker nå for prøverom, fargerike kjoler og svette stressende timer i panisk leting etter en kjole som kler Pippi. Jeg liker ikke shopping, og hvis jeg på noen slags måte hadde sett at jeg kunne tatt meg råd til det ville jeg ansatt er personal shopper som kunne unnagjort de svettende timene og deretter brettet fine klær pent sammen i klesskapet mitt. Av og til får jeg ånden over meg og reiser ut og handler det jeg trenger. Jeg tror jeg har en max-grense på 5 butikker på en dag, og dersom det er mye mennesker på kjøpesenteret senkes denne grensen drastisk til 2 butikker. Men kjole skal det bli, for fredag nærmer seg med stormskritt. Jeg tenker meg om og innser at det er onsdag allerede. Hvor blir dagene av?

I selvransakelsens navn

Det har vært et tema i hodet den senere tiden at jeg kanskje er hakket for selvstendig. En god venninne fortalte om en av disse selvhjelpsbøkene hvor det faktisk er et kapittel om hvorfor selvstendige damer ikke får seg en mann. Jeg leser ikke selvhjelpsbøker, så jeg kan selvsagt ikke gå 100% god for at jeg gjengir et korrekt referat av kapittelet, men bær over med meg. Selvstendige damer får seg ikke en mann fordi menn trenger å føle seg nyttige, de trenger å føle at det er de som ordner opp og de har behov for å være sjefen.

Ja, jeg ser jo i aller høyeste grad at dersom dette stemmer kommer jeg til å være singel til evig tid og i en alder av 109 år bli spist av mine 35 katter, for jeg fikser mine egne problemer. Jeg monterer møbler så godt jeg kan, jeg skifter lyspærer, jeg bytter sikringer, jeg skrur opp røykvarslere og jeg tjener mine egne penger. Jeg liker å være sjefen i mitt liv og jeg har aldeles ingen planer om å lyse ut stillingen som daglig leder for Pippi på NAVs fremragende sider.

Jeg lurer på hvordan damene som evner å gi fra seg kontrollen er i hodet? Jeg lurer på om det er en befrielse å kunne lene seg tilbake å bare se på at ting faller på plass? Ting kan da umulig falle på plass helt som de hadde tenkt. Men det er kanskje ikke så nøye?

Jeg kunne kanskje også vært en slik dame. Men faktum er at det er jeg ikke, for de gangene jeg kunne trengt hjelp har det ikke vært noen der. Når jeg har hatt behov for at noen kom inn og tok litt styring, var det ingen der til å gjøre det. De få gangene jeg har holdt på å gi opp har det ikke vært noen der til å motivere, så dermed gjorde jeg det selv. Nød lærer naken kvinne å spinne pleide min farmor å si. Jeg tror vi modifiserer også dette uttrykket og får:

Nød lærer naken kvinne å spinne og når hun først har begynt er det vanskelig å stoppe snøballen.

One flew over the cuckoo's nest

Da var enda en dag i en eiendomsmeglers liv og levnet gjennomført og jeg kan glede meg med at min egen private galning er på frifot igjen. Jeg er sjokkert over myndighetenes behandling av denne saken og jeg forstår nå mer enn noen gang hvorfor vi leser om folk som har gått amok med kniv på torg og buss i avisene. Det å skaffe noen den hjelpen de trenger skal visst gjøres så vanskelig at det offentlige helst slipper å bruke penger på noe annet enn en kommunikasjonsrådgiver som i etterkant av katastrofen går ut i media og beklager.

Når et menneske er så til de grader paranoid og forvirret at selv en skarve eiendomsmegler forstår at mennesket trenger hjelp burde han vel vært tatt hånd om for en stund siden. Når nevnte eiendomsmegler ringer til politi, fastlege, psykisk helseteam og kommunelegen slår det meg at dette ikke er dialogen som skal være:
- God dag, det er Pippi Eiendomsmegler som ringer. Jeg vil gjerne ringe inn en bekymringsmelding på en person. Vi snakket sammen for 5 uker siden og nå har vi igjen hatt en episode.
- Ja, hvem gjelder det?
Pippi sier navnet hans, hvorpå sekretæren spør om det stemmer at det er Hans Hansen.
- Nei, som jeg sa, det er Ole Olesen.
- Åja, ja du skjønner vi har en del på listen.
- Ehh... Ja, i hvert fall så har han igjen vært her og opptrådt truende og jeg frykter for hans og andres sikkerhet.
- Ja, men han ble akkurat utskrevet og han er mye bedre.
- Nei, det er han ikke.
- Jo, det er han.
- Nei, det er han ikke.
- Joda.
- Javel. Har du noen kontaktperson andre steder jeg kan ringe?
- Kanskje du burde ringe politiet?
- Takk for hjelpen og ha en fortsatt flott kveld!

Så da er det på igjen med en hel dag med telefonsamtaler, uten at jeg egentlig kan se at jeg oppnår noe som helst. Men det er selvsagt mange fordeler med dette og jeg nevner i fleng:

• Timene går uten at jeg rekker å tenke på hverken meg selv eller privatlivet en eneste gang.
• Jeg slipper å gå tur alene.
• Jeg er i ferd med å bli en kløpper på å ringe inn bekymringsmeldinger.

Så hvis noen føler at de er i ferd med å klikke er det bare å si ifra! Pippi Eiendomsmegler tar saken!

Uvisshet er den mest pinefulle av alle påkjenninger...

...sa en annen smart mann en gang.

Men mens Norah Jones synger i bakgrunnen tenker jeg at man er vel egentlig aldri så usikker. Magen pleier som regel å gi deg en liten retningsveileder, slik at man i hvert fall vet til hvilken verdensdel ferden går. Hvis man da ikke vet, så er nok det fordi man har valgt å overse retningsveilederen. Jeg vet hva min magefølelse sier. Den sier at jeg må begynne å virke, at jeg må melde meg inn i samfunnet igjen og slutte med dette tullet. Den sier at jeg er nødt til å fungere på jobb, den sier at jeg er nødt til å smile og den sier at jeg er sterk nok til alt. Mens jeg nå sitter her og har en time på meg før jeg skal begynne å virke igjen skal jeg vise dere et lite gla`triks.

• Mens gresset gror, dør kua som ingen vil ha fordi de fikk melken gratis.


• Man skal ikke skue hunden på hårene som falt i fjor.


• Det er for sent å snyte seg når nesen er vekk, så den får bruke vettet den som har det.

Hjalp det? Ikke? Vel, det hjelper i hvert fall meg, for ingenting er som å lage tull av min fars etablerte sannheter. Til sist, siden det er tirsdag og det er viktig å trimme hjernen, får dere en ligning:

3 søvn + X kaffe = våken

Løs den og vinn en helaften sammen med fortryllende Pippi så snart hun begynner å virke!

Pippi er på fotballkamp

Jeg har vært på fotballkamp og jeg storkoste meg! For meg er fotballkamp sol, klapping, spenning og ikke minst vafler! Det er kos å sitte i solen i 2 timer med vaffel, kaffe og godt selskap. Ikke desto mindre innser jeg at mitt engasjement i fotballens verden er ikke på noen slags måte kan sammenlignes med en del andres. På radioen i dag hørte jeg at 42 casuals var arrestert i forbindelse med kampen mellom Brann og Vålerenga i går. De ble til og med arrestert før kampstart, slik at de ikke engang fikk med seg kampen. Hva i all verden er vitsen med å dra hele den lange veien over fjellet for å sitte på glattcella? Rare menneskene!

På kampen jeg var på glimret casualene (hmmm... det er vel ikke helt korrekt norsk, men...) med sitt fravær, likevel hørte man mye vræling fra tribunen. Jeg skal være med på at dommeren gikk glipp av et par ting som vi andre faktisk så, men jeg syns likevel det er utidig når ellers oppegående mennesker vræler skjellsord til et menneske som forsøker å gjøre jobben sin. Jeg er på fotballkamp, som i livet ellers, tilhenger av at man roser når det gjøres godt heller enn at det rises når det gjøres galt. Jeg er med andre ord gla`mongoen som smiler på kamp og som entusiastisk klapper mens jeg synger stua blå.

Apropos synging; det er mulig jeg havnet i lykken, det kan i hvert fall se sånn ut for øyeblikket. Sikker kan man jo selvsagt ikke være, men foreløpig ser jeg landingssonen og det ser bra ut. Jeg ber alle krysse fingrene for at det ikke skal komme en plutselig kastevind som skyver meg utenfor landingsfeltet. Midt mellom solen, kaffekoppen og smilet gleder jeg meg over at det er mandag og jeg ser frem til en fabelaktig dag på jobb! Jeg smiler også av at Queen`s ubermensch Freddie Mercery synger høyt og vakkert på radioen min mens jeg manner meg opp til å ta oppvasken som har stått i 5 dager. Nå skal det sies at siden dietten min i all hovedsak har bestått av kaffe og vann i denne tiden er det ikke en illeluktende oppvask, men det er så trasig å være fri for kaffekopper:)