Vel hjemme...

... og ferdig for dagen, usannsynlig lykkelig selv under rådende omstendigheter! Lykken er de små ting, tenker jeg, og beundrer min vakre nye blå Tivoliradio! Tivoliradioen er strategisk plassert på badet, for det er den radioen som brukes mest. I stuen befinner det seg en fin og koselig radio som jeg har fått hos min mor. På soverommet mitt bor slogradioen, som er flyttet fra badet for anledningen. Slogradioen har tidligere bodd på min fars bu, hvor den antagelig har samlet opp nok fiskeslog til å kunne brukes som agn for fiske etter hai. På gjesterommet står den billige reklameradioen min far donerte til meg i et anfall av gavmildhet når han oppdaget at jeg bodde uten tv i Bergen. I en eske på gjesterommet ligger en enda billigere radio som også er donert av min far.

Jeg innser at jeg har flere radioer enn jeg har rom i leiligheten og blir plutselig redd for at Kringkastingen vil kreve meg for lisenspenger selv om jeg ikke har tv... Jeg benytter meg nok mer av NRK enn de fleste som har tv... Hjelp! Kanskje jeg bare skal melde meg selv? Blir ikke det formildende omstendigheter? Nei, nå løper jeg på Slottsfjellet før skumle NRK-folkene ankommer for å skremme stakkars lille radio-glade meg!

Jeg savner den gamle jobben min...

... for på den gamle jobben var det kultur for overtid, service og det faktum at det er kundene som betaler lønna vår. Jeg arbeider nå på et sted hvor det er kultur for at jobb er jobb og fritid er fritid. De ser på eiendomsmegling som sitt arbeide og ikke som en livsstil. Jeg sitter alene på kontoret og jobber nå, mens jeg tidligere kunne sitte å jobbe sammen med en eller flere av mine kollegaer og hente take-away og le når det var noe som var vanskelig.

Nå kunne jeg sikkert satt meg hjemme og jobbet, men siden leiligheten er for tom nå for tiden tror jeg at jeg holder meg på kontoret isteden. Jeg må visst bare innse at jeg er en sosial-jobber og at jeg vantrives med å ha en 9-4 jobb like mye som jeg vantrives med å ha kollegaer som ser på det som en 9-4 jobb.

Alle, bortsett fra kundene, burde være glad for at det ikke er jeg som er sjef her på huset!

Mitt Finnmark

Idet jeg leser at veien til Hamningberg er åpnet kjenner jeg det stikker litt i savnet. Få steder er så vakre som Finnmark når våren hardnakket presser seg frem mellom vårstormer, 17.mai-hagl og iskalde spaserturer. Jeg vet at solen for hver dag som går minner mer om midnattsolen og at snart, ganske så snart, tilbringes sløve netter i det herlige lyset.

Bare noen dager før http://www.finnmarken.no/ kunne melde om åpen vei bestilte jeg meg en uke ferie, en uke ferie sørover. Jeg gleder meg til å kose meg på stranden, spise lunsj under parasolen, drikke sangria etter en bedre middag, og så videre, men det stikker litt at jeg reiser feil vei akkurat når Finnmark er på sitt desidert vakreste!

Se selv og sammenlign, hvor ville du reist?

Tiden strekker til for den som bruker den...

... sa Leonardo da Vinci og han har helt rett! Dette er mitt 26.april-forsett, altså mitt forsett for våren. I dag har jeg brukt tiden i godt selskap, med god mat og flottanes underholdning. Jeg er lykkelig:)

Min venninne sa det var gått kort tid, jeg syns det har gått lang tid, men sannheten er vel at det har gått akkurat lang nok tid til at jeg kjenner på lykken mellom tærne. Lykken er barfott i sanden, lykken er iskrem i solen og lykken er godt selskap.

Ta deg rolig tid til å være lykkelig. Tiden er ingen motorvei mellom vuggen og graven, men plass til å parkere i solen sa en annen klok mann og han har også helt rett!

Surrehodet

Jeg surrer i mine egne tanker. Jeg roter i mine egne refleksjoner. Jeg lager dumme unnskyldninger overfor meg selv. Så rart at man lager seg unnskyldninger for dumme handlinger overfor seg selv. Ja, jeg er litt rar, men derfra til å faktisk tro at den ene delen av hodet ikke forstår at unnskyldningen som den andre delen av hodet lagde er tull, er vel litt drøyt.

"Det gjør jo ingenting om du drar, for du er jo ikke så betatt."

"Neida, dette blir bare koselig."

"Du er jo ferdig med det nå, så da gjør det jo ingenting."

Dumme damen som hverken forstår eller ønsker sitt eget beste. Kuren for surrehoder er visst å sysselsette seg, derfor har jeg tett program denne vakre søndagen. Jeg skal til fine Oslo og briljere på Ullevål Stadion med mitt blå skjerf. Jeg skal spasere på t-banen og finne veien til den beste thai-restauranten på denne siden av jordkloden. Jeg skal marsjere til Aker Brygge og finne iskrem, for nå er det på tide at jeg igjen spiser iskrem! Når jeg så returnerer til Vestfold i min snertne rottebil skal jeg synge høyt og skjærende mens gassfoten får meg i godt humør igjen.

Jeg er så flink!

Nå spiser jeg til og med frokost! Riktig nok er det vel ikke, teknisk sett, frokost når det er 5 timer siden jeg stod opp. Jeg foreslår at man endrer det til at frokost er definert som et måltid man spiser før man går hjemmefra. I forbindelse med at jeg spiser frokost kan jeg informere om at knekkebrød som står sammen med karri i skapet vil smake karri. Så nå spiser jeg knekkebrød med gomme og karri. Det er litt rart, jeg er ikke sikker på om det egentlig er så veldig godt, men når jeg skylte ned med kaffe ble det en fin ettersmak.

Oppvakte lesere vil legge merke til at klokken er halv elleve og at jeg ikke har gått hjemmefra enda. Dette skyldes at jeg også i dag har en fridag, for jeg ser visst sliten ut... Jeg tror ikke det er pent å si til damer som nærmer seg 30 at de ser slitne ut. Det er som det er, man kan piken fra jobben, men man kan ikke ta jobben fra piken. Jeg blogger mens det eksterne skrivebordet ligger i bakgrunnen. Jeg svarte på mail klokken 05.30 i morgest og jeg akter å leie ut en leilighet fra min egen flotte sofa! Det er mulig sjefen mener jeg bør holde meg hjemme, men det kan da vel ikke gjøre noe at jeg jobber litt, så lenge jeg faktisk holder meg hjemme?

Kvelden skal tilbringes på gamle slagmarker, mens jeg får med meg årets nest viktigste begivenhet, nemlig revypremieren. Jeg hadde mareritt om dette i natt, men jeg tror ikke det blir så ille, antagelig blir det meget koselig. Selv i marerittet var den nyinnkjøpte kjolen fin, så da er i hvert fall det på stell! Undertøyet var forresten flottanes og jeg er utrolig fornøyd med min gjennomførte runde i går!

Favoritten sendt hjem før Ungkaren-finalen

Nå så dere sikkert overskriften og tenkte: Nei! Ikke enda en reality-blogg! Men det er det selvsagt ikke, for jeg har ikke tv. Jeg har likevel, til alt overmål, sett en episode av Ungkaren for en måneds tid siden hos en venninne, men det var jo ikke det som fikk meg til å velge overskriften fra VGs fabelaktige nyhetsoppdatering! Derimot kan jeg si at jeg føler meg litt som favoritten som ble sendt hjem før finalen. Arrogant nok innbilte jeg meg at jeg var favoritten, noe som senere viste seg å være feil-feil-feil! Men som damen sa i VGs fabelaktige artikkel; jeg trengte mer tid enn det de andre gjorde. Jepp, stemmer det, jeg kom nok til å både trenge mer tid og ikke minst ta mer tid. Derfor tror jeg vi begge skal være glad det gikk som det gikk.