Lykkesykkellykke!

Jeg har oppdaget hvorfor sykkelen ble oppfunnet! Eureka!!!

Det var meldt regn i dag, men siden det våte glimret med sitt fravær satte jeg meg på min formidable sykkel og satte kursen mot min gode kamerat Hallik-Olsen for å ta en kopp kaffe. Turen går over all forventning og min glede over sykkelen er stadig økende. Vel fremme hos Hallik-Olsen spør han om jeg har lyst på en øl, noe jeg selvsagt har, og jeg oppdager til min forbauselse at jaggu kan man ta seg en øl når man er på besøk så lenge det er Lykkesykkellykke som er transportmiddelet.

Nå skulle man antatt at hjemturen ble desto vanskeligere, men tvert i mot, 7 Jokke-sanger og litt regn senere sitter jeg i min egen stue og tar meg en seiersøl! Jeg forguder mitt nye transportmiddel som ikke bare er vakker, men som også innehar egenskaper som man lenge har etterspurt uten helt å vite det. (Les; muligheten til å ta seg en øl når man har lyst og ikke når det passer!)

Patetisk...

... er mitt nye kallenavn! Men nå er det slutt på tåpelighetene, for jeg har endelig blitt sint! Utrolig hvor godt det gjør å kjenne at det raser i magen! Jeg er sint og jeg ser frem til en påske hvor jeg skal rase alt bort! Etter en liten uke med sinne regner jeg med å være meg selv igjen!Jeg ser at jeg snakker med utropstegn og store bokstaver når jeg raser. Tegnsetting og formulering av setninger vil komme sterkt tilbake så snart jeg er blitt blid igjen! Jeg kjenner mange som sier at det ikke hjelper å bli sint, DE TAR FEIL! Jeg føler meg aldri så bra som etter at jeg har ristet litt i både meg selv og andre! Sinne er sunt!!!

FUCK OFF!!!

Vakre Tønsberg

Min vakre by som for hver dag nå tiner litt mer. Jeg har tilbragt ettermiddagen på Slottsfjellet i solen, med vinden ruskende i håret og boken oppslått. Det var riktignok litt kaldt, men på langt nær så kaldt som det er på mine mer hjemlige strøk på denne tiden av året! Jeg er glad i vinteren, men jeg elsker våren der man ser at sommer tar kverken på vinter!

Jeg kunne gått rundt som en levende reklameplakat (med lyd) for den vakre byen i Vestfold, men på samme tid ville jeg nok også reklamert for Finnmark, Kristiansund, Oslo og alle andre steder jeg har kjennskap til. For faktum er at jeg fortsatt har til gode å bo et sted jeg ikke forelsker meg i. Jeg har en evne til å se de vakre ting, og jeg må virkelig anstrenge meg for å holde fokus på negative ting når det viser seg å være nødvendig.

Dette gjelder nødvendigvis også resten av livet mitt og jeg må innrømme at jeg anstrenger meg for å holde fokus...

Jeg er rar!

Jeg har tenkt og snakket en del om det å være annerledes i det siste og konklusjonen er: jeg er rar! Jeg ser at mine resonnementer ikke henger sammen i andres øyne og jeg ser at de rynker på nesen, noe jeg for øvrig tar fart og driter i. Jeg aksepterer at jeg er annerledes, jeg aksepterer at mitt liv veves sammen av mine normer og regler, og ikke minst aksepterer jeg at det kanskje ikke er alt man kan si høyt når man er rar.

Jeg fant et sitat som gikk som følger: Nød kan gi en mann de merkeligste sengekamerater. Jeg lo så jeg nesten tisset på meg i det jeg ser for meg en god handfull menn som nikker anerkjennende. Til den siste som nå kan nikke anerkjennende vil jeg beklage og jeg ønsker deg lykke til i jakten på en som resonnerer som resten av flokken.

Selv skal jeg fortsette på min ferd og i dag går ferden langt om lenge innom en skobutikk for å smøre på meg smilet igjen.

Så hvor går veien videre?

Jeg tok en usving i går, en ganske stygg, krass og skummel usving. Nå må jeg finne veien videre. Jeg gjør som jeg alltid har gjort og vasker det bort, vekk med det gamle og bort med det triste for det kunne ikke endt annerledes...

Jeg gasser meg i visdomsordene: Det er for sent å snyte seg når nesen er vekk, man skal ikke gråte over spilt melk, hell i spill, uhell i kjærlighet, opp og hopp ut og gå. Men ingen virker...

Jeg skal lage mitt eget, snart, i mellomtiden tenker jeg på Shakespeare igjen og fyller timene med alt!

Hvor gleden lo, gråt sorgen dypest nede, og lett ble gleden sorg, og sorgen glede.

Det glade hjerte lever lengst.

Han var en mann, en mann i ett og alt, og aldri mer får jeg se hans like.

Helgen som kom før jeg ante

Det er helg igjen, hvor i all verden ble tirsdag og onsdag av??? Jeg skal tilbringe helgen på morsomt vis med Zulukongen og revy-moro på fredag etterfulgt av det jeg håper inneholder vasking av stakkars møkkete rottebilen, sykkel i solværet og ikke minst mer av fine Jan Mehlum-boken. I følge yr.no kan vi forvente oss sol her på solkysten og jeg akter å fremskaffe en gylden lød i ansiktet. Skjønt gylden og gylden, det blir vel mer rosa-rødt, men det er det vi finnmarkinger kaller for gylden i mangel på å oppnå ekte vare.

Våren er ankommet Villa Villakula, jeg har børstet støv av pikniksekken og jeg gleder meg til å utforske Vestfold på sykkel. Nå høres det ut som jeg er dronningen av spinning, noe jeg ikke på noen slags måte er. Derimot ser jeg for meg at jeg suser rundt som en slags kopi av Brelett-damen mens jeg smiler til forbipasserende som har valgt et annet transportmiddel.

Jeg nevnte tidligere at jeg ikke er noen stor planlegger, dette er fortsatt korrekt. Jeg er imidlertid flink til å se for meg hva som ikke skal skje. Derfor ser våren slik ut: Sykkel og sol, bading i sjøen, festival og øl, utevin i parken og for ikke å glemme; mange smil og mye latter!

I biter

Jeg var umotivert, følte meg sliten, oppgitt over verden og lei. Det viser seg at min far fortsatt er den eneste som evner å plukke opp bitene, pusle meg sammen og sette motivasjonen der den skal være. Min far, erobreren, som dro til isødet med en masse ingenting og en rød sofa. Han som i løpet av de siste 40 årene har motivert seg selv og skapt et liv for seg, min mor, min bror og meg. Han som de kalte Lykke-Per, men som de isteden burde kalt for Arbeidsomme-Per.

Så hva gjør han når han pusler meg sammen? Trøster han og sier fine ord for å smøre ego? Niks, han forteller om dagen sin og han spør om dagen min. Midt oppi fortellingen om dagen kjenner jeg at smilet sklir på plass og motivasjonen for de neste dagene blomstrer. Når verden går meg litt i mot står han ikke der med en armkrok, men derimot med en uhorvelig masse med visdomsord. Visdomsordene som har båret min familie hvert fall siden min farmors tid.

Man skal ikke gråte over spilt melk, sier han og jeg innser at han har helt rett. Det er for sent å snyte seg når nesa er vekk, sier han og jeg ler mens jeg tenker på fine ordtaket. Sett tæring etter næring, sier han og jeg smiler i finanskrisen. Gjør alt fullt og helt og ikke oppstykket og delt, sier han og jeg innser at propagandaen har, etter mange år, sklidd umerkelig inn i min personlighet. Til sist sier min far: den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han har fattet begge deler like dårlig. Dette er vel ordtaket som kjennetegner oss, far og datter, her vi ler i fortvilelsen og tidvis tar oss nær av skjemt.

Jeg er stolt av min far og alt han har oppnådd! Jeg er glad for at jeg ligner min far og jeg håper jeg har oppnådd like mye som ham idet jeg runder magiske 60. Jeg er også usigelig takknemlig for at han er der for å sette motivasjonen på plass og få smilet mitt tilbake.