Kvinnedagen

Jeg har, til min store skam, ikke noe spesielt forhold til Kvinnedagen. I min oppvekst på øya i ishavet kan jeg ikke huske å noen gang ha sett en spesiell markering av dagen og dermed har jeg hverken kultur eller tradisjon for dette. Jeg ser absolutt viktigheten av å markere denne dagen og liker at man tar frem urettferdighet og urett som begås mot kvinner simpelten fordi de er kvinner. Likevel er jeg vel av den oppfatning at dette er temaer som burde vært i søkelyset hver dag, hver eneste dag, til de ble borte. På samme måte som jeg mener at morsdag, farsdag og 1.mai burde vært "feiret" hver dag. At mor hedres med blomster så ofte som mulig, og ikke bare den ene dagen, at far feires med slips når han trenger det, og ikke bare denne dagen, og ikke minst at arbeidere verden over blir sett og respektert hver eneste dag og ikke bare den dagen som er satt av til å gå i tog.

8.mars i 2007 er en dag jeg aldri kommer til å glemme, all den tid det er kvinnedagen som fikk meg til å innse at vi faktisk trenger en kvinnedag, til og med her i vakre og trygge Norge. Jeg og min medstudent skrev bacheloroppgave for harde livet den vinteren og våren, og i den forbindelse hadde vi en del møter med til dels viktige, prominente og tilårskomne menn. Denne kvinnedagen hadde vi et møte med administrende direktør i et norskeid selskap som omsetter for over 50 millioner per år. Mannen er hyggelig og inviterer oss til lunsj i selskapets kantine når vi ankommer. Vi spiser mens vi konverserer og etter ca. 15 minutter lunsj begynner det å bli meget vanskelig å konsentrere seg. Mannen har til dette tidspunktet ikke kikket hverken meg eller min stuedievenninne i øynene, men derimot hatt et helt konkret fokus på brystpartiet. Det er 8.mars, og vi har begge på oss høyhalsede tjukke gensere, som i og for seg hverken oppmuntrer eller frister til puppebeglodning. Etter lunsj går vi til hans kontor og han klarer den prestasjonen og holde fokuset på puppene gjennom hele det 2 timer lange møtet. Situasjonen er absurd!

Nå er ikke jeg av dem som mener at kropp ikke betyr noe og at det er kun hjernen som teller og blablabla. Jeg tror på at vi alle skal bruke det vi har i forbindelse med vårt arbeide, liv og virke. Det vise seg å være smil, øyne eller kanskje pupper. Men skrittet fra å "flørte" med en forbindelse for å få dem til å føle seg vel til å mentalt kle av mennesker er langt og dette er vel en av de mer ubehagelige opplevelsene jeg har hatt i mitt profesjonelle liv. Hadde dette hendt på byen hadde vel både jeg og min studievenninne hatt svar på både tiltale og blikk, men siden vi faktisk var avhengig av en god relasjon med denne mannen sa vi ingenting. Vi lot ham glo, mens vi noterte oss hans ord og usammenhengende tanker.

Mine gode gamle bøker

Jeg har en egen hylle for bøker som jeg i min ungdoms vår leste med lykt og lupe for å bli fortere voksen. I hvert fall tror jeg det var det som var det ubevisste poenget. En del av de som står her har kommet til i senere tid, og er katalogisert inn der fordi de ligger i samme mentale kategori for meg, herunder "Liljehvit og Rosenrød", en fin og tjukk bok med gode gamle refleksjoner. Boken handler om en prostituert pike i slutten av 1800-tallets England. Det er ikke historien i seg selv som fengsler meg sånn, det er refleksjonene som hovedpersonen gjør seg om sitt liv.

Det samme gjelder for bøkene "Å være ung er for jævlig", "Kjør meg til slottsparken", "Men tankene mine får du aldri" og "Hard asfalt". Boken til Christiane F. "Å være ung er for jævlig" leste jeg første gang hos en venninne. Den er ærlig, stygg og veldig trist, og handler om en ung jentes oppvekst i Øst-Tysklands Berlin og hennes sedate vei inn i narkomani og hennes vaklete vei ut av det igjen. Boken er skrevet som en biografi supplert med sosialkurator-notater samt innlegg fra hennes mor. Den gjorde et såpass sterkt inntrykk på meg at jeg lette etter en utgave i over 10 år. Den er kun utgitt i ett opplag på norsk, og jeg var nesten på vippen til å kjøpe en tysk utgave og lære meg tysk for å få lest den igjen, når jeg endelig fant et eksemplar.

"Kjør meg til slottsparken" og "Men tankene mine får du aldri" er fiksjon, men likevel fiksjon som for meg fremstår som så virkelige at man nesten får følelsen av å være en del av virkeligheten. "Men tankene mine får du aldri" er skrevet annethvert kapittel om en gateprostituert og en luksusprostituert og man får anledningen til å se tankene og refleksjonene som de gjør seg. Boken er skrevet av en mann (Sverre Asmervik) og av og til (når man har lest boken over 10 ganger) lyser dette gjennom og den mister noe av troverdigheten. Likevel er dette en av mine god-bøker og den er godt på vei lest ut eller lest opp, og den smuldrer til dels i permene.

Boken som ikke passer inn i denne hyllen er Judy James roman "Hemmelig fortid". Jeg aner ikke hvorfor jeg mener den skal stå i denne hyllen, men antar at det har med at også denne boken har fulgt meg på veien til voksen. Boken er solid husmor-porno og jeg er av og til litt flau over at dette er en av mine favorittbøker. Det burde vel vært Hamsun, Shakespeare eller noen andre som faktisk er ansett som seriøse, men det er det ikke. På en eller annen måte inspirerer denne boken meg når jeg er nedfor og oppgitt, den underholder meg når jeg trenger det og jeg kjenner en kriblende lyst til å besøke Kina, Hongkong og Paris når jeg leser den. Min første utgave er en paperback som nå er så utlest at den holdes sammen av gavebånd, i tillegg til at jeg har fått tak i en brukt hardback som er i ferd med å lide samme skjebne.

Spådommen som falt meg godt om hjertet

Jeg er så uendelig heldig at jeg har min egen personlige heks som kan lese, syns, tenke, reflektere og ikke minst skrive lange fine avhandlinger om det etterpå. Hun har nå, på anmodning, sett fremtiden til Sniken og Pippi. (http://pegasus.blogg.no/1236338073_annmodning.html) Jeg ler så jeg griner av at enkelte ting stemmer på en prikk og jeg koser meg med fremtidsutsiktene.

Jeg takker så mye for Bloggheksas engasjement og lover at hun skal få treffe den morsomme, kjekke, reflekterende Sniken så snart som overhodet mulig!

Jeg har oppdaget alle foreldres forbannelse

En forbannelse som også rammer tivolimammaer. Jeg vurderer dermed seriøst å trekke tilbake enhver muntlig eller skriftlig søknad om å være tivolimamma som jeg måtte ha levert i et svakt øyeblikk, og på denne måten søke å unngå flere ubehagelige aha-opplevelser. Men siden jeg faktisk liker småtrollet til Sniken får jeg vel gjøre som de gamle romerne og snøre på meg tålmod, pågangsmot, neseklype og, sist men aldeles ikke minst, en solid dose lusekur!

Jeg har jo, som den tapre Wikipedia-nerden jeg er, selvsagt sjekket hva dette egentlig er slags faenskap og om det er noe som helst mulighet for at driten ikke smitter på tivolimammaer. Det ser dårlig ut, men jeg avventer, i ekselarasjon, rapport fra foreldrerådet på hvor mange lus det er påvist på Småtrollet og om det er noen slags mulighet for at de kan ha ankommet hodet etter søndag.

Som de aller fleste sikkert har fått med seg pleier jeg å illustrere mine innlegg med koselige utvalgte bilder, noe jeg også skulle gjøre denne gangen, men når man picture-googler ordet "lice" får man opp så usannsynlig mange ekle bilder at man får lyst til å impulsklore vekk huden og barbere bort hvert eneste hårstrå som er lengre enn 1 mm. Dermed; bilder utgår med umiddelbar virkning for dette innlegget!

Trist ble jeg...

... etter å ha hatt en forrykende morsom dag med fine kundemøter og god lunsj når kunden ringte og sa at jeg ikke gjorde en god jobb. Man skal ikke bli trist når det er kunden som er dum og jeg faktisk har gjort en god jobb, men det ble jeg...

Dumme kunden!!!

Jeg forguder jobben min...

... så til de grader at jeg nesten logger meg på det eksterne skrivebordet akkurat nå, bare for å skumme gjennom nattens epost. Selv om jeg bare har 76 meter å gå fra Villa Villakula før jeg sitter på skrivebordet mitt er jeg genuint spent på hva dagen vil bringe akkurat nå!

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har en jobb der mine råd veier, der mine stemme teller og der jeg får realisert hele spekteret av Pippi!

Likevel tar jeg meg i å ha blitt nesten litt lat... Slumringen på morgenen har antatt nye proposjoner og jeg koser meg mens drømmene mumles frem under fnising. I natt drømte jeg at jeg hadde kjøpt meg en motorsykkel, en skikkelig fin gammel 60-talls sak. Den var akkurat som meg, med litt lave linjer og slitt i lakken. Jeg drømmer om en sommer på sykkel med vinden i håret og verden for mine føtter:)

Helgen som var...

... så innmari god og morsom!

- Det er vanskelig å diskutere på beslutningen om å bli kastet ut av en uteplass når man har mer enn nok med å stable bena på den riktige måten.

- Den desidert verste plassen å være bakfull på er Jungelby Lekeland.

- Det er koselig å ligge i gjestesengen å se 102 dalmatinere mens noen sover på rompa di.

- Det er rart å oppdage at man faktisk ikke vet hvilket potetgull personen du har lekt sammen med i 5 og en halv måned liker, men jeg tolker det dithen at vi er sunne og underholder oss med andre ting.

Sist, men absolutt ikke minst, må jeg bare få beklage at jeg nøs i nakken din så du våknet av både lyd og væske! Jeg edh ikke syk!!!!!!!