Kvinnedagen

Jeg har, til min store skam, ikke noe spesielt forhold til Kvinnedagen. I min oppvekst på øya i ishavet kan jeg ikke huske å noen gang ha sett en spesiell markering av dagen og dermed har jeg hverken kultur eller tradisjon for dette. Jeg ser absolutt viktigheten av å markere denne dagen og liker at man tar frem urettferdighet og urett som begås mot kvinner simpelten fordi de er kvinner. Likevel er jeg vel av den oppfatning at dette er temaer som burde vært i søkelyset hver dag, hver eneste dag, til de ble borte. På samme måte som jeg mener at morsdag, farsdag og 1.mai burde vært "feiret" hver dag. At mor hedres med blomster så ofte som mulig, og ikke bare den ene dagen, at far feires med slips når han trenger det, og ikke bare denne dagen, og ikke minst at arbeidere verden over blir sett og respektert hver eneste dag og ikke bare den dagen som er satt av til å gå i tog.

8.mars i 2007 er en dag jeg aldri kommer til å glemme, all den tid det er kvinnedagen som fikk meg til å innse at vi faktisk trenger en kvinnedag, til og med her i vakre og trygge Norge. Jeg og min medstudent skrev bacheloroppgave for harde livet den vinteren og våren, og i den forbindelse hadde vi en del møter med til dels viktige, prominente og tilårskomne menn. Denne kvinnedagen hadde vi et møte med administrende direktør i et norskeid selskap som omsetter for over 50 millioner per år. Mannen er hyggelig og inviterer oss til lunsj i selskapets kantine når vi ankommer. Vi spiser mens vi konverserer og etter ca. 15 minutter lunsj begynner det å bli meget vanskelig å konsentrere seg. Mannen har til dette tidspunktet ikke kikket hverken meg eller min stuedievenninne i øynene, men derimot hatt et helt konkret fokus på brystpartiet. Det er 8.mars, og vi har begge på oss høyhalsede tjukke gensere, som i og for seg hverken oppmuntrer eller frister til puppebeglodning. Etter lunsj går vi til hans kontor og han klarer den prestasjonen og holde fokuset på puppene gjennom hele det 2 timer lange møtet. Situasjonen er absurd!

Nå er ikke jeg av dem som mener at kropp ikke betyr noe og at det er kun hjernen som teller og blablabla. Jeg tror på at vi alle skal bruke det vi har i forbindelse med vårt arbeide, liv og virke. Det vise seg å være smil, øyne eller kanskje pupper. Men skrittet fra å "flørte" med en forbindelse for å få dem til å føle seg vel til å mentalt kle av mennesker er langt og dette er vel en av de mer ubehagelige opplevelsene jeg har hatt i mitt profesjonelle liv. Hadde dette hendt på byen hadde vel både jeg og min studievenninne hatt svar på både tiltale og blikk, men siden vi faktisk var avhengig av en god relasjon med denne mannen sa vi ingenting. Vi lot ham glo, mens vi noterte oss hans ord og usammenhengende tanker.