Savn og ny kjærlighet

Litt rar overskrift siden jeg egentlig ikke liker ordet kjærlighet. Jeg er heller ikke overbegeistret for ordet forelsket. Jeg velger isteden å kalle det betatt og sette pris på. Men det var jo selvsagt ikke det jeg skulle blogge om.

Jeg savner fittsniken, ikke sånn og forstå at jeg savner han slik at jeg nesten dør (som heltinnen i tidligere nevnte lægeroman), men heller ikke sånn at det var ute av øye ute av sinn, som jeg kanskje trodde og håpet litt på. Det er mer sånn at jeg savner de små tingene.

Jeg spiser ikke frokost, for det er ikke noe koselig å spise alene.

Jeg slumrer ikke i sengen, for det er ikke noen der å slumre med.

Jeg forteller fine morsomme historier med ting vi har opplevd til alle som gidder å høre på.

Det er koselig å være i barndomsheimen og jeg koser meg med mine morsomme tantebarn, men jeg savner litt det som ikke er akkurat nå...