Prinsipper åt skogen fortsetter

Dette ser ut til å bli en føljetong (for et underlig ord, smak litt på det). Jeg har selvsagt ikke dumpet lekekameraten min... Jeg har derimot endret konseptet litt. Jeg later som at vi bare er lekekamerater, selv om vi gjør alle mulige kjæreste-ting, og så forteller jeg stadig meg selv at vi bare er lekekamerater. Jeg er hellig overbevist om at tankens makt er suveren, noe som også gjør at jeg aldri er syk, forresten. (Dei, jegh er dah ikke sdørrete, har barhe værth litt dedd lufth på sovedommeth i natth...)

Men videre om lekekameraten; jeg har valgt og kalle ham fittsniken. Dette på grunn av at så snart han har fått sitt eget navn er han mer kjæreste. Ja, jeg vet at det ikke er et spesielt pent økenavn, men så er jeg heller ikke spesielt snill...

Jeg koser meg sammen med ham, gleder meg til å se ham, trives med søte komplementer, fine historier og gode lufteturer! Men jeg kommer ikke til å innrømme det ovenfor noen!!!

Jeg reiser snart på juleferie og rives mellom 2 motsetninger;
- Jeg innbilder meg at etter 3 uker uten lekekameraten er følelsen over og jeg kan bli normal igjen.
- Jeg kommer til å savne ham sånn at jeg dør! (Nesten som i lægeromanene, men ikke helt, for jeg er ikke hverken spesielt dydig eller spesielt uerfaren og det tror jeg man må være for å være kvinnelig hovedperson i disse...)

Føljetongen fortsetter selvsagt og man vil bli holdt behørig oppdatert på den forestående høytids begivenheter i så henseende.

God advent!