20% mangler en nær venn...

...i følge en artikkel i Tønsberg Blad.

Artikkelen gjør meg så ufattelig trist og så uendelig ettertenksom. Vet mine venner at de har min lojalitet, min støtte og min trøst når de måtte trenge det? Vet de at jeg er her når det måtte være?

Jeg har alltid definert meg selv som en uendelig lojal venn. Jeg slipper alt jeg har dersom noen jeg anser som mine trenger det. Problemet er vel ikke at jeg ikke er lojal og støttende, det er at jeg ikke er flink nok til å formidle at jeg er der for dem alltid! Uten spørsmål og uten dom.

I Bærum kommune har de akkurat hatt folkemøte grunnet økt selvmordsstatistikk som antas komme av finanskrisen. Dette er et godt tiltak for å skape åpenhet rundt problemene som har oppstått. Jeg tror dette senker terskelen for å be om hjelp og kanskje bidrar til å ufarliggjøre tap av fasaden. Men hvordan senker man terskelen blant sine egne?

Jeg har laget meg et nyttårsforsett! I løpet av romjulen skal jeg skrive kort til alle mine og fortelle om livet og dagene. Der skal jeg også skrive at jeg er der alltid og at de kan ta vare på kortet for senere bruk.

Jeg gjør som Jokke og erklærer: Det beste til meg og mine venner!