Innlegg
Rosa tyll tyter snart ut av ørene mine og jeg kikker stadig ut av vinduet og lurer på hvor min prins blir av... Men jeg er vel ikke sånn? Å joda, jeg også, når jeg tillater meg selv det. Men så blir jeg voksen igjen og innser at selvsagt kommer det ikke noen prins, og selvsagt er ikke livet slik og selvsagt klarer jeg meg helt selv. Men det er likevel en besnærende tanke, mitt liv som en romantisk komedie:"For plutselig stod han der, utenfor vinduet i det store hvite huset, og han sang vakre egenkomponerte sanger med armene fulle av røde roser. Pippi ser ut og får tårer i øynene og kaster seg i armene hans mens de begge lover evig troskap."
Blææææh! 
Niks, gi meg heller en mann som vil gjøre noe, som vil fortelle meg ting og som vil oppleve min verden sammen med meg. En som er interessert i mitt liv, mine tanker og ikke minst min utømmelige talestrøm. Og dersom det viser seg at denne mirakelmannen ikke fins så skal jeg heller leve på egen hånd, lage mitt liv som jeg vil og oppleve alt som gjør livet verdt å leve for meg selv!
Niks, gi meg heller en mann som vil gjøre noe, som vil fortelle meg ting og som vil oppleve min verden sammen med meg. En som er interessert i mitt liv, mine tanker og ikke minst min utømmelige talestrøm. Og dersom det viser seg at denne mirakelmannen ikke fins så skal jeg heller leve på egen hånd, lage mitt liv som jeg vil og oppleve alt som gjør livet verdt å leve for meg selv!Takk gud for romantiske komedier og takk verden for at mitt liv ikke er en!
Å gud nå ble jeg inspirert til å skrive om mine nyervervede oppdagelser innen kjærlighetens dysfunksjonelle ocean... Ehhh jeg har lest bok skjønner du. Men utover det. Kjærlighetsfilmer er som sjokolade. Søtt og godt, blir det for mye, blir du kvalm, men du blir heller aldri helt mett. Usunnt klissete og velsignet deilig. Og så tar vi helst en biff med rødvin til istedet....
SvarSlett